Alfa og Omega 3

Kong Asa i Juda-riket

Asa var konge i Juda mesteparten av den tiden frafallet var utbredt i Israel. «Asa gjorde det som var godt og rett i Herren hans Guds øyne. Han fikk bort altrene for fremmede guder og offerhaugene, brøt i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-pælene. Han sa til folket i Juda at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, og leve etter loven og budene. Fra alle byene i J uda tok han bort offerhaugene og rokelsesaltrene. Og riket hadde fred og ro i hans tid.» ² AoO3 24.4

Asas tro ble satt på en hard prove da Serah fra Nubia angrep Juda med en hær på «tusen ganger tusen mann og tre hundre stridsvogner», I denne krisesituasjonen satte Asa ikke sin lit til de befestede byer i Juda og deres murer og tårn, porter og bommer eller til de djerve stridsmenn i sin veltrente hær. Kongen stolte på Herren, Allhærs Gud, som i tidligere tider hadde utfridd Israel på forunderlig vis. Han fylket sin hær til kamp og bad Gud om hjelp. AoO3 24.5

De to hærene stod nå fylket mot hverandre. Det var en hard prøvens tid for dem som tjente Herren. Hadde de bekjent alle sine synder? Stolte Juda-folket helt og fullt på at Gud kunne utfri dem? Det var slike tanker som opptok lederne. Menneskelig sett ville den veldige krigshæren fra Egypt knuse alt på sin vei. Men Asa hadde ikke vært opptatt med å ha det godt og behagelig mens det var fred. Han hadde forberedt seg på alle eventualiteter. Hæren var kamptrent, og han hadde lagt an på å lede folket slik at de hadde fred med Gud. Selv om han nå hadde færre soldater enn fienden, vaklet han ikke i sin tro på Herren som han satte sin lit til. AoO3 25.1

Fordi kongen hadde tjent Herren i medgangstider, kunne han stole på ham også i motgangstider. Hans bønn viser at han kjente til Guds vidunderlige makt. «Herre, for deg gjør det ingen forskjell om den du vil hjelpe, er sterk eller kraftløs. Hjelp oss, Herre, vår Gud! For det er deg vi setter vår lit til, og i ditt navn har vi gått mot denne veldige hæren. Herre, du er vår Gud. Vis at ingen mennesker kan stå seg mot deg!» ³ AoO3 25.2

Dette er en bønn som enhver kriten med fordel burde be. Vi er også i kainp, ikke mot kjøtt og blod, «men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke»⁴ I livets kamp møter vi onde makter som angriper det som er rett. Vi setter ikke vår lit til mennesker, men til den levende Gud. I troens fulle visshet kan vi regne med at han vil forene sin makt med våre menneskelige anstrengelser for å herliggjøre sitt navn. Når vi er kledd i hans rettferds rustning, kan vi overvinne enhver fiende. AoO3 25.3

Kong Asa fikk virkelig lønn for sin tro. «Da laget Herren det så at nubierne ble slått av Asa og judeerne og måtte flykte. Asa og hæren som var med ham, forfulgte nubierne helt til Gerar, og nubierne falt til siste mann. De ble knust av Herren og hans hær.» ⁵ AoO3 25.4

Da Judas og Benjamins seierrike krigshærer var på vei tilbake til Jeru-salem, kom Guds Ånd over Asarja, sønn av Oded. Han stilte seg frem for Asa og sa til ham: «Hør på meg, Asa og alle dere fra Juda og Benjamin. Herren er med dere så sant dere holder dere til ham. Søker dere ham, lar han dere finne ham; men går dere bort fra ham, vil han vende seg bort fra dere. ... Men dere skal være yed godt mot og ikke la hendene synke Dere får nok lønn for det dere gjor.» ⁶ AoO3 25.5

Asa fikk nytt mot da han horte dette, og gjennomførte kort etter en ny re-formasjon i Juda. Han sørget tor å tå bort alle de avskyelige gv^eb»Wene^ hele Juda og Benjamin og Ule byene han hadde erobret i Etrauns tjellla nd . Hun satte ogsft i stand Herrens alter som stod foran forhallen i templet. Så kalte han sammen hele folket i Juda og Benjamin og de innflytterne fra Efraim, Manasse og Simeon som bodde blant dem. For mange israelitter hadde gått over til Asa da de så at Herren var med ham. AoO3 25.6

I den tredje måneden av Asas femtende regjeringsår kom folket sammen i Jerusalem. Samme dag ofret de til Herren sju hundre okser og sju tusen sauer av det byttet de hadde tatt med seg. Og de gjorde en avtale at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, av hele sitt hjerte og hele sin sjel. «Derfor lot han seg finne av dem, og han gav dem ro på alle kanter.» AoO3 26.1