Alfa og Omega 2
Nytt frafall
Da Gideon var død, tenkte ikke isra-elittene på Herren sin Gud, som hadde berget dem fra alle deres fiender rundt omkring. «De viste ingen velvilje mot ætten til Jerubba’al, Gideon, til gjengjeld for alt det gode han hadde gjort mot Israel.» Folket glemte alt det de skyldte Gideon, deres dommer og frigjører, og gjorde sønnen Abimelek, som han hadde med en medhustru, til konge. For å beholde mak-ten myrdet Abimelek alle sønnene til Gideon unntagen én. AO2 144.3
Når mennesker oppgir sin gudsfrykt, varer det ikke lenge før de viker av fra hederlighet og rettskaffenhet. Men når de verdsetter Herrens nåde, vil de også innta en riktig holdning til mennesker som i likhet med Gideon har vært til velsignelse for hans folk. Israels grusomme behandling av Gideons familie var bare det man måtte vente av et folk som viste en slik utakknemlighet overfor Gud. AO2 144.4
Da Abimelek dode, ble folket igjen styrt av dommere som fryktet Herren og satte en stopper for avgudsdyrkelsen. Men det varte ikke lenge for de igjen gav seg til å følge skikkene til hedningefolkene omkring. Blant stammene i nord var det mange som dyrket arameernes og fønikernes guder. I sørvest var det filisternes guder, og i øst var det gudene i Moab og Ammon som drog Israel bort fra deres fedres Gud. Men straffen for frafallet lot ikke vente lenge på seg. Ammonittene undertvang stammene i øst. Så satte de over Jordan og trengte inn i området som tilhørte Juda og Efraim. Fra slet-telandet ved havet i vest kom filisterne og brente og plyndret overalt hvor de drog frem. Igjen syntes Israel å være prisgitt sine hensynsløse fiender. AO2 144.5
På ny søkte de hjelp hos ham som de hadde sviktet og vanæret. Da ropte is-raelittene til Herren og sa: «Vi har syndet mot deg; for vi har vendt oss bort fra vår Gud og dyrket Ba’al-gudene.» Men angeren var ikke ekte og skyldtes ikke sorg over synd. De sørget over lidelsene de ble utsatt for på grunn av sin synd, ikke over at de hadde vanæret Gud ved å overtre hans hellige lov. AO2 145.1
Sann anger er noe mer enn sorg over synd. Det er å vende ryggen til det onde. Herren svarte dem gjennom en av profetene: «Har jeg ikke berget dere fra egypterne, amorittene og ammonittene, filisterne, sidoneerne, amalekittene og midjanittene? Da de plaget dere, ropte dere til meg, og jeg berget dere ut av hendene på dem. Men så gikk dere bort fra meg og dyrket andre guder. Derfor vil jeg ikke hjelpe dere mer. Gå nå og rop til de gudene dere har valgt! La dem frelse dere når dere er i nød.» AO2 145.2
Denne alvorsfulle irettesettelsen får oss til å tenke på en annen begivenhet — den endelige dom — da de som har forkastet Guds barmhjertighet og ringeaktet hans nåde, skal stå ansikt til ansikt med hans rettferdighet. De som har benyttet sin tid, sine midler og sine evner til å tjene denne verdens guder, skal stå til regnskap for hans domstol. De har sviktet sin trofaste venn og i stedet valgt bekvemmelighet og verdslige fornøyelser. De mente nok å tjene Gud igjen en gang i fremtiden, men verden med dens dårskap og bedrag tok hele deres oppmerksomhet. Lettsindige fornøyelser, forfengelighet og fråtseri gjorde hjertet hardt og samvittigheten ufølsom så de ikke hørte sannhetens stemme. De forkastet pliktens vei og foraktet de evige verdier. Til slutt mistet de helt lysten til å ofre noe for ham som har ofret så mye for dem. Men når høsten kommer, vil de få igjen det de har sådd. AO2 145.3
Herren sier: «Dere ville ikke høre når jeg ropte, og ingen enste at jeg rakte ut hånden; dere brydde dere ikke om mine råd og ville ikke vite av mine refsende ord,... når redselen farer fram som et uvær, når ulykken kommer som en storm, og dere blir rammet av trengsel og nød. Da roper de på meg, men jeg svarer ikke, de leter etter meg, men finner meg ikke. Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte å frykte Herren, fordi de ikke ville høre på mitt råd og foraktet alle mine refsende ord, derfor skal de få smake frukten av sin atferd og mettes med det de selv har planlagt. ... Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i fred uten frykt for noe vondt.» 9 AO2 145.4
Nå ydmyket israelittene seg for Herren. De skilte seg av med de fremmede gudene og tjente ham. Herren fikk medlidenhet med folket. «Da orket han ikke lenger å se på Israels nød.» AO2 145.5
Gud er langmodig og barmhjertig. I det øyeblikket hans folk kvittet seg med de synder som hadde stengt ham ute, hørte han deres bønner og begynte straks å hjelpe dem. AO2 146.1
Det stod frem en redningsmann som hette Jefta. Han var fra Gilead og førte krig mot amorittene og knuste deres makt. I atten år hadde Israel vært undertrykt av sine fiender. Likevel glemte de den undervisning lidelsen hadde gitt dem, og de falt tilbake i den samme ondskap som før. Derfor tillot Herren at de fortsatt ble undertrykt av filisterne som var deres mektige fiender. AO2 146.2
Dette grusomme folket plaget dem gjennom mange år, og til tider var de fullstendig i deres vold. Israelittene hadde blandet seg med avgudsdyrkerne. De hadde tatt del i deres forlystelser og deres gudsdyrkelse inntil de tilsynelatende var ett med dem i ånd og interesser. Filisterne hadde gitt seg ut for å være israelittenes venner. Nå ble de deres bitreste fiender og forsøkte på alle måter å utrydde dem. AO2 146.3
Kristne mennesker handler ofte på samme måte som Israel. De gir etter for innflytelsen fra verden og følger dens seder og skikker for å gjøre seg til venns med de ugudelige. Men til slutt vil det vise seg at de som utgav seg som venner, er deres farligste fiender. AO2 146.4
Bibelen viser at det ikke kan være noe fellesskap mellom Guds folk og verden. «Det må ikke undre dere, brødre, om verden hater dere.» Jesus sier: «Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.» 10 AO2 146.5
Under dekke av vennskap virker Satan gjennom de ugudelige for å lokke Guds folk til å synde og dermed skille dem fra ham. Når de ikke lenger står under Guds beskyttelse, sørger Satan for at hans hjelpesmenn vender seg mot dem for å tilintetgjøre dem. AO2 146.6