Alfa og Omega 2

Kalebs arvelodd

Før utskiftningen av landet begynte, kom Kaleb og lederne for stammen hans med et spesielt ønske. Nest etter Josva var Kaleb nå den eldste mannen i Israel. Kaleb og Josva var de eneste blant speiderne som hadde gitt en god rapport om løftets land, og de hadde oppmuntret folket til å innta det i Herrens navn. AO2 103.3

Kaleb minnet Josva om det løfte som Moses den gangen hadde gitt som belønning for hans trofasthet: «Sannelig, det landet du setter foten på, skal tilhøre deg og dine barn som eiendom for alltid, fordi du holdt deg trofast til Herren min Gud.» Derfor bad Kaleb om å få eiendomsretten til Hebron. Her hadde Abraham, Isak og Jakob hatt sitt hjem i mange år, og her lå Makpela-hulen hvor de var gravlagt. I Hebron holdt de fryktede anakittene til. De var så storvokste at speiderne var blitt skremt og hadde tatt motet fra hele Israel. AO2 103.4

I tillit til Guds makt valgte Kaleb nettopp dette området som sin arve-lodd. Han sa til Josva: «Nå ser du at Herren har holdt sitt løfte. Han har latt meg leve de førtifem årene som er gått siden han talte dette til Moses.... Og nå er jeg, som du ser, en mann på åttifem år. Jeg er fremdeles like sterk som den dagen Moses sendte meg ut. Min kraft er den samme som da, både i krig og i min daglige gjerning. Så la meg nå få denne fjellbygden som Herren talte om den dagen. Du hørte jo den gang selv at det bor anakitter der, og at de har store befestede byer. Men Herren vil vel være med meg, som han har sagt, så jeg får drevet dem bort.» AO2 103.5

Lederne i Juda-stammen sluttet opp om denne oppfordringen. Kaleb var selv blitt utpekt til å representere stammen ved utskiftning av landet. Men for at det ikke skulle se ut som om han hadde benyttet denne myndigheten til fordel for seg selv, valgte han å ta disse mennene med seg. Det han bad om, ble uten videre innvilget. Ingen var bedre skikket til å erobre den sterke festningen enn Kaleb. Da velsignet Josva Kaleb, og gav ham Hebron til odel og eie, fordi han holdt seg trofast til Herren, Israels Gud. AO2 103.6

Kalebs tro var akkurat like sterk nå som da han tok til motmæle mot den dårlige rapporten fra de andre spei-derne. Han hadde trodd Guds løfte om at han ville gi sitt folk Kanaan til odel og eie, og hadde dermed stått helt og fullt på Guds side. Sammen med folket hadde han utholdt den lange ørkenvandringen og hadde delt skuffelser og byrder med de skyldige. Likevel klaget han ikke, men takket Gud som hadde bevart hans liv i ørke-nen da hans frender måtte dø. AO2 104.1

Herren hadde bevart Kaleb i alle prøvelser, farer og plager under ørken-vandringen og gjennom krigsårene etter at de var kommet inn i Kanaan. Og nå i en alder av over åtti år var hans kraft usvekket. Han bad ikke om et landområde som alt var erobret, men om det som speiderne hadde ment var umulig å innta. Med Guds hjelp ville han nå ta festningsverkene fra kjempene som hadde fått israelittene til å miste troen. AO2 104.2

Kalebs bønn var ikke diktert ut fra ønsket om personlig ære eller selvopphøyelse. Den tapre gamle krigeren ville gjerne vise folket et eksempel som kunne ære Gud og inspirere stammene til fullt ut å underlegge seg det landet deres fedre hadde ansett som uinntagelig. Kaleb fikk den arve-lodd som han førti år tidligere hadde ønsket seg. I tillit til at Gud var med ham, drev han bort de anakittene som bodde der. Hans iver kjølnet ikke da han hadde sikret en arvelodd for seg selv og sin ætt. Han slo seg ikke til ro for å nyte arven, men drog ut i nye oppdrag til gagn for nasjonen og til ære for Gud. AO2 104.3

Kujonene og opprørerne hadde satt livet til i ørkenen. Men de rettferdige speiderne fikk ete av drueklasene i Esjkol. Hver enkelt av dem fikk igjen i forhold til sin tro. De vantro opplevde det de fryktet for. Stikk i strid med Guds løfte hadde de sagt at det var umulig å innta Kanaan, og de kom heller ikke inn i landet. Men de som ikke var så opptatt av vanskelighetene de ville møte, men satte sin lit til ham som hadde makt til å hjelpe, kom inn i det gode landet. «Ved sin tro vant de over kongeriker,... slapp unna skarpe sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt.» «Det som har seiret over verden, er vår tro.» ¹ AO2 104.4