Alfa og Omega 2

Svikefulle naboer

Israelittene var blitt advart mot å slutte forbund med avgudsdyrkerne i Kanaan, og folkets ledere begynte å tvile på om utsendingene snakket sant. «Dere bor kanskje her i nærheten av oss,» innvendte de. Men til dette svarte utsendingene: «Vi er dine treller.» Josva spurte dem så like ut: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?» De gjentok det de før hadde sagt, og tilføyde som bevis på at de snakket sant: «Her ser dere brødet vårt. Det var varmt da vi tok det med hjemmefra den dagen vi drog av sted for å treffe dere. Men se nå hvor tørt og smuldret det er! Her er vinsekkene våre. Da vi fylte dem, var de nye, men nå er de sprukne. Og her ser dere klærne og skoene våre. De er slitt ut på den lange reisen.» AO2 97.2

Dette gjorde utslaget. «De bad ikke Herren om råd.» Da sluttet Josva fred, opprettet en pakt med dem og lovte at de skulle få leve. Og folkets ledere avla ed på det. Slik ble avtalen inngått. Tre dager senere kom sannheten frem. Da fikk israelittene vite at de var naboer og bodde like i nærheten. Gibeonittene visste at det var uråd å motstå hebreerne og hadde derfor brukt list for å redde livet. AO2 97.3

Israelittene ble harme da de tikk vite at de var blitt lurt. Harmen ble ikke mindre da de tre dager senere nådde frem til gibeonittenes byer som lå nesten midt i landet. Da murret hele folket mot lederne. Men de nektet å bryte avtalen med gibeonittene, selv om den var inngått ved bedrag, for de hadde gitt dem et løfte og sverget ved Herren, Israels Gud. AO2 97.4

Gibeonittene på sin side hadde forpliktet seg til å gi opp avgudsdyrkelsen og i stedet tjene Herren. A spare livet deres ville da ikke være i strid med Guds befaling om å utrydde de avgudsdyrkende kanaaneerne. Derfor hadde ikke israelittene ved sin ed forpliktet seg til å begå synd. Selv om eden var avlagt på svikefullt vis, skulle den respekteres. AO2 98.1

Når man har gitt et løfte, bør man betrakte det som en hellig plikt å holde det, så sant det ikke binder en til å gjøre noe som er galt. Hverken hensynet til vinning, gjengjeld eller egne interesser kan sette en forsikring eller et løfte ut av kraft. «Herren avskyr den som har løgn på leppene.» «Hvem kan gå opp til Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted?» Det skal den «som holder den ed han har sverget, selv om det skader ham selv». ¹ AO2 98.2