Alfa og Omega 2

Moses’ avskjedstale

Moses stilte seg foran folket for å gi de siste advarsler og formaninger. Ansiktet hans gav gjenskinn av et hellig lys. Håret var hvitt, men skikkelsen var rank. Utseendet bar preg av usvekket sunnhet og styrke, og blikket var klart og skarpt. Dette var et stort øyeblikk. Dypt beveget talte han til dem om deres allmektige beskytter og om hans kjærlighet og barmhjertighet. AO2 62.3

«Spør bare om de svunne dager, som var lenge før din tid, helt fra den dag da Gud skapte menneskene på jorden, og spør fra den ene ende av himmelen til den andre: Har det hendt noe så stort som dette, har noen hørt noe slikt? Har et folk hørt Gud tale ut av ilden, slik som du hørte, og enda blitt i live? Eller har noen gud prøvd å komme og ta seg et folk og føre det bort fra et annet folk ved prøvelser og tegn, ved under og krig, med sterk hånd og utstrakt arm og store, gruvekkende gjerninger? Alt dette så du at Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt. Du fikk se det for at du skulle vite at Herren er Gud, han og ingen annen.» AO2 62.4

«Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre. Derfor førte han dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, av faraos, egypterkongens vold. Så vit da at Herren din Gud, han er Gud, den trofaste Gud som holder fast ved sin pakt og sin miskunn i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud.» ³ AO2 62.5

Israels folk hadde vært snare til å gi Moses skylden for sine vanskeligheter. Men nå forsvant mistanken om at han hadde vært drevet av stolthet, ærgjerrighet eller selviskhet, og de lyttet tillitsfullt til det han sa. Tro mot sin plikt la Moses frem for dem deres feilgrep og fedrenes overtredelser. AO2 62.6

De hadde ofte vært utålmodige og opprørske fordi de skulle vandre så lenge omkring i ørkenen. Men det var ikke Herrens skyld at erobringen av Kanaan ble utsatt. Det var mer smer-telig for ham enn for dem at han ikke straks kunne la dem komme inn i løf-tets land, og på den måten åpenbare sin makt for alle folkeslag. Men på grunn av sin mistillit til Gud og sin stolthet og vantro var de ikke beredt til å dra inn i Kanaan. De kom ikke til å være det folket som hadde Gud til herre, for de hadde ikke hans rene, edle og kjærlige karaktertrekk. Hvis deres fedre trofast hadde rettet seg etter Guds vilje og tatt imot hans råd, ville de langt tidligere ha bosatt seg i Kanaan og vært et fremgangsrikt, hellig og lykkelig folk. Fordi det tok så lang tid før de kunne dra inn i det gode landet, ble Gud vanæret, og hans anseelse ble mindre i nabofolkenes øyne. AO2 63.1

Moses forstod verdien og betyd-ningen av Guds lov, og han forsikret folket om at intet annet folk hadde slike vise, rettferdige og barmhjertige lover. «Se, jeg har lært dere forskrifter og bud, slik som Herren min Gud har pålagt meg, for at dere skal leve etter dem i det landet dere nå går inn i for å legge under dere. Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og for-standige. Når de hører alle disse for-skriftene, vil de si: Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» AO2 64.1

Moses minnet dem om den dagen da de stod for Herrens åsyn ved Horeb, og nå rettet han denne utfordring til hele folket: «Fins det noe stort folk som har så rettferdige forskrifter og bud som hele den loven jeg legger fram for dere i dag?» AO2 64.2

Utfordringen til Israel er like aktuell i dag. De lovene Gud gav sitt folk den gang, vitnet om større klokskap og var bedre og mer humane enn lovene hos de mest siviliserte folk på jorden. Na-sjonenes lover bærer preg av det uomvendte hjertets svakheter og lidenska-per. Men Guds lov bærer hans stempel. AO2 64.3

«Dere har Herren tatt og ført ut av smelteovnen, ut av Egypt, for at dere skal være hans eget folk.» Moses skildret det landet de snart skulle gå inn i og som skulle bli deres hvis de ville etterleve Guds lov. Det han sa, må ha gjort et dypt inntrykk på dem når de tenkte på at han som talte så levende om velsignelsene i det gode landet, ikke skulle få del i sitt folks arv på grunn av deres synd. Moses sa at Her-ren skulle føre dem inn i et godt land. AO2 64.4

«Det landet du nå går inn i for å legge under deg, ligner ikke Egypt, det landet dere drog ut ifra. Der måtte du — likesom i en grønnsakhage — bruke foten når jorden skulle vannes, hver gang du hadde sådd. Men landet dere nå er på vei til for å legge under dere, er et land med fjell og daler, som får sin væte av regnet fra himmelen.» «Sannelig, Herren din Gud vil føre deg inn i et godt land, et land med ren-nende bekker, med kilder og vann fra dypet, som strømmer fram i dal og på fjell; et land med hvete og bygg, med vintrær, fikentrær og granatepletrær, et land med oliventrær og honning. Der skal du ikke leve i fattigdom og ikke mangle noen ting. Der inneholder steinene jern, og du kan utvinne kobber av fjellet.» «Det er et land som Herren din Gud har omsorg for, og alltid hviler hans øyne på det, fra året begynner til det slutter.» ⁴ AO2 64.5

«Herren din Gud vil nå føre deg inn i det landet som han med ed lovte dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, at han ville gi deg. Der er det store, fine byer som du ikke har bygd, bygninger fulle av alle slags gode ting som du ikke har samlet, utgravde bronner som du ikke har gravd, vingårder og oliventrær som du ikke har plantet. Når du kommer dit og får spise deg mett, ta deg da i vare så du ikke glemmer Herren.» «For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.» Herren sa at hvis de gjorde det som var ondt i hans øyne, ville de snart bli ut-ryddet av det landet de nå skulle dra inn i når de gikk over Jordan. AO2 64.6

Da Moses hadde gjentatt loven for folket, skrev han ned resten av de lover, vedtekter og retningslinjer som Gud hadde gitt ham, foruten alle reg-ler for offersystemet. Boken som inne-holdt dette, ble overlevert rette person og oppbevart ved siden av lovkisten. Fremdeles var Moses engstelig for at folket ville vike fra Gud. I en al-vorsfull og gripende tale la han frem for dem de velsignelser de skulle få om de var lydige, og de forbannelser som ville bli følgen av overtredelse : AO2 65.1

«Hvis du er lydig mot Herren din Gud og legger vinn på å leve etter alle hans bud som jeg gir deg i dag, vil Herren din Gud sette deg høyt over alle folkeslag på jorden. Og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du er lydig mot Herren din Gud: Velsignet være du i byen og velsignet ute på marken! Velsignet være din livs frukt og grøden av din jord, det dine husdyr bærer, avkommet av ditt storfe og tilveksten til ditt småfe! Velsignet være din kurv og ditt bakstetrau! Velsignet være du når du kommer inn, og velsignet når du går ut! Når dine fiender reiser seg mot deg, vil Herren sørge for at de blir slått av deg.... AO2 65.2

Herren skal by sin velsignelse være med deg i din matbod og i alt ditt ar-beid. Herren din Gud vil velsigne deg i det landet han gir deg.» AO2 65.3

«Hvis du ikke vil adlyde Herren din Gud, og ikke legger vinn på å leve et-ter alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg i dag, skal alle disse for-bannelsene komme over deg og nå deg.» «Der skal du bli et skremsel, et ordtak og et spottord blant alle de folk som Herren fører deg bort til.» AO2 65.4

«Herren skal spre deg blant alle folkene fra den ene enden av jorden til den andre, og der skal du dyrke andre guder som verken du eller dine fedre har kjent, guder av stokk og stein. Blant disse folkene skal du aldri få ro og aldri finne hvile for din fot. Der skal Herren gi deg et skjelvende hjerte, sviktende syn og en motløs sjel. Ditt liv skal henge i en tynn tråd. Dag og natt skal du leve i angst og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen skal du si: «Bare det var kveld!» Og om kvelden: «Bare det var morgen!» Slik angst skal du kjenne i ditt hjerte, og så forferdelig er det du får se.» AO2 65.5

Inspirert av Den Hellige And skuet Moses inn i fremtiden, og han beskrev de fryktelige begivenheter når Israel til sist skulle gå til grunne som en nasjon, og romerske krigshærer skulle ødelegge Jerusalem. «Herren vil sende mot deg et folk langt bortefra, fra jordens ende. De kommer flygende som ørner, og du skjønner ikke det språket de taler. Det er et folk med harde ansikter; de tar ikke hensyn til de gamle og er ikke nådige mot de unge.» AO2 66.1

Han gav en levende skildring av hvordan landet skulle bli fullstendig ødelagt og folket gjennomgå fryktelige lidelser, når Titus århundrer senere skulle beleire Jerusalem : AO2 66.2

«Det skal fortære frukten av ditt fe og frukten av din jord, til du blir ødelagt De kringsetter deg i alle dine byer, inntil de høye festningsmurene som du setter din lit til, styrter ned.... Da skal du, i den trengsel og nød som fienden fører over deg, spise dine egne barn, kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud gir deg.» «Selv den fineste og mest forvente kvinne, som aldri har prøvd å sette foten på j orden, så fin og forvent som hun var, vil se skjevt til sin mann som hun tar i favn, og til sin sønn og datter.... Fordi hun mangler alt, spiser hun dem i hemmelighet, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i byene dine.» AO2 66.3

Moses avsluttet med disse gripende ord: «I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! Du skal elske Herren din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet Herren din Gud sverget at han ville gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.» ⁵ AO2 66.4

For å innprente dette enda sterkere i folkets bevissthet formet han det i hellige vers. Denne sangen er både his-torisk og profetisk. Samtidig som den skildrer Guds vidunderlige handlemåte med folket i fortiden, forespeiler den de store hendinger i fremtiden, de trofastes endelige seier når Kristus kommer tilbake i makt og herlighet. Folket skulle lære dette historiske diktverk utenat, og gi det videre til sine barn og barnebarn. Menigheten skulle synge det under gudstjenesten, og folket skulle gjenta det under sitt daglige arbeid. Foreldrene hadde plikt til å innprente disse ordene i barnas mottagelige sinn, slik at de aldri gikk av minne. AO2 66.5

Ettersom israelittene på en særlig måte skulle ta vare på Guds lov og holde den, var det spesielt viktig at de hadde en klar forståelse av budenes betydning og hvor viktig det var å vise lydighet. Dette skulle de også inn-prente i sine barn og barnebarn. Herren sa om sine bud; «Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. ... Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» AO2 66.6

Når barna i fremtiden spurte hvordan det hadde seg med de bud, forskrifter og dommer som Herren hadde gitt, skulle foreldrene gjenta historien om Guds barmhjertige handlemåte med dem, hvordan han hadde utfridd dem for at de skulle holde hans lov, og de skulle si til barna: «Herren bød oss å holde alle disse forskriftene og frykte Herren vår Gud, så det kunne gå oss vel alle dager, og han kunne la oss leve, slik han har gjort det til denne dag. Når vi legger vinn på å leve etter alle disse bud som Herren vår Gud har gitt oss, da står vi som rettferdige for ham.» AO2 67.1