Alfa og Omega 2

Om å gi Gud ære

I begynnelsen av sin regjeringstid viste Salomo en ydmyk holdning da han erkjente overfor Gud: «Jeg er jo bare en ung gutt.» Han la for dagen en ekte gudsinspirert kjærlighet, en dyp ærbødighet for det hellige, en mistillit til sine egne evner og en for-herligelse av Den Allmektige som allting har skapt. Alle disse mønsterverdige karaktertrekk kom til syne under tempelvigslingen da han i ydmykhet knelte og bad. Kristi etterfølgere i dag bør være på vakt mot tendensen til å gi slipp på ærbødigheten og gudsfrykten. Guds ord viser hvordan vi bør nærme oss vår skaper i ydmykhet og ærefrykt og i troen på den guddommelige mellommann. Salmisten forkynner: «Herren er en mektig Gud, en stor konge over alle guder. ... Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye kne for Herren, vår skaper!» ¹⁶ AO2 342.1

Ved gudstjenestene og når vi holder andakt alene, er det vår forrett å bøye kne for Gud idet vi ber til ham. Jesus, vårt eksempel, «falt på kne og bad». Det står også at disiplene knelte og bad. Paulus sa: «Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen.» Esra knelte da han bekjente Israels synder for Gud. Om Daniel sies det at «tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning». ¹⁷ AO2 342.2

Erkjennelsen av Guds allmakt og nærvær fremkaller sann ærbødighet for ham. Alle burde være dypt grepet av det faktum at den usynlige Gud er til stede. Når vi ber, er både tiden og stedet helliget fordi Gud er der. Når vår ærbødighet kommer til uttrykk i holdning og handling, blir den styrket ytterligere. «Hellig og fryktinngytende er hans navn,» sier salmisten. ¹⁸ Når englene nevner Guds navn, dekker de ansiktet. Hvor mye mer ærbødige burde da ikke falne, syndige mennesker være når de nevner dette navnet! AO2 342.3

Både gammel og ung burde fordype seg i bibeltekstene som viser hvordan man bør betrakte det stedet der Gud er til stede på en spesiell måte. «Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord,» sa Herren til Moses ut av den brennende tornebusken. Da Jakob hadde sett de himmelske vesener i et syn, utbrøt han: «Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke! ... Her er Guds hus, her er himmelens port.» ¹⁹ AO2 342.4

Da Salomo talte under vigslingen av templet, prøvde han å fjerne tilhørernes overtroiske forestillinger om Skaperen, det som hadde formørket hedningenes sinn. Himmelens Gud bor ikke i templer som men-nesker har laget, slik som hedningenes guder. Likevel ville han med sin Ånd møte sitt folk når de kom sammen i det huset som var vigslet til ham. AO2 342.5

Århundrer senere uttrykte Paulus dette på denne måten: «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskenes hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting— Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» ²⁰ AO2 343.1

«Salig er det folk som har Herren til Gud, det folk han har valgt til sin eiendom! Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske.» AO2 343.2

«Herren har reist sin trone i himmelen, han rår som konge over alt.» AO2 343.3

«Gud, i hellighet går du fram. Hvor er en gud så stor som Herren? Du er den Gud som gjør under, blant folkene har du vist din kraft.» ²¹ AO2 344.1

Selv om Gud ikke bor i templer som er laget av mennesker, ærer han sitt folk ved sitt nærvær. Han har lovt å møte dem ved sin Ånd når de kommer sammen for å søke ham, bekjenne sine synder og be for hverandre. De som kommer sammen til gudstjeneste, skulle legge alt annet til side. Hvis de ikke tilber Gud i ånd og sannhet og i hellig skrud, er deres samvær forgjeves. Herren sier om slike: «Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves.» De som tilber Gud, må tilbe ham «i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha». ²² AO2 344.2

«Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for ham, all jorden!» ²³ AO2 344.3