Alfa og Omega 2

David sørger over Absalom

Idet vaktmannen på bymuren stod og speidet i retning av slagmarken, oppdaget han en mann som kom løpende alene. Snart fikk han øye på en til. Da den første kom nærmere, sa han til kongen som satt og ventet ved byporten: «Jeg synes den første løper så likt Akima’as, sønn av Sadok.» Kongen svarte: «Han er en god mann, og kommer nok med gledesbud.» Akima’as ropte til kongen: «Vær hilset!» Han kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: «Lovet være Herren din Gud, som har latt deg vinne over de mennene som løftet sin hånd mot deg, herre konge.» Da kongen med engstelse spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» fikk han et unnvikende svar. AO2 319.2

I samme øyeblikk kom den andre budbæreren og ropte: «Her er godt budskap, herre konge! I dag har Herren hjulpet deg til din rett og fridd deg fra alle dem som hadde reist seg mot deg.» Igjen lød det altoverskyggende spørsmålet: «Står det bra til med Ab-salom, gutten min?» Budbæreren kunne ikke skjule det tunge budskapet. Derfor svarte han: «Herre konge, måtte det gå dine fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, slik som det er gått med gutten.» AO2 319.3

Det var alt David trengte å vite. Han spurte ikke om noe mer, men gikk med bøyd hode opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» AO2 319.4

Da den seierrike hæren kom tilbake fra slagmarken og nærmet seg byen, lød seiersropene som ekko mellom fjellene. Men da de marsjerte gjennom byporten, stilnet ropene, soldatene senket fanene og gikk videre med nedslått blikk. De minnet mer om en hær som var slått, enn om seierherrer, for kongen var ikke møtt frem for å by dem velkommen. Men fra salen over porten kunne de høre hans klagerop: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» AO2 319.5

Seiersgleden ble til sorg for hele folket, for også de fikk snart vite at kongen sørget over sønnen sin. Den dagen snek mennene seg inn i byen slik folk sniker seg skamfulle inn fordi de har flyktet fra striden. Joab var bitter. Gud hadde gitt dem all grunn til å juble og være glade, for det største opprøret som noen gang hadde funnet sted i Israel, var slått ned. Likevel ble denne store seieren vendt til sorg over ham som var skyld i at tusenvis av tapre menn måtte ofre livet. AO2 320.1

Den barske hærføreren gikk rett inn til kongen og sa til ham uten å nøle: «I dag har du ført skam over alle mennene dine, de som i dag har berget både livet ditt og livet til sønnene og døtrene, konene og medhustruene dine. Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om høvdingene eller stridsmennene dine. Jeg forstår nå at dersom Absalom var blitt i live og alle vi andre var døde i dag, så hadde du synes det var som det skulle være. Stå nå opp og gå ut og tal vennlig til mennene dine. For jeg sverger ved Herren at dersom du ikke går ut, kommer ikke en mann til å bli natten over hos deg. Og det ville være en større ulykke for deg enn alle de andre ulykkene som er kommet over deg fra ungdommen av og til nå.» AO2 320.2

Selv om dette var en hard og grusom irettesettelse mot den ulykkelige kongen, tok han det ikke ille opp. Han innså at hærføreren hadde rett. Dermed gikk han ned i porten og oppmuntret og roste de tapre soldatene mens de marsjerte forbi. AO2 320.3