Alfa og Omega 2

David styrker sin maktstilling

Etter at David hadde etablert seg som Israels konge, opplevde nasjonen en langvarig fredsperiode. Nabofolkene så at riket stod sterkt og samlet, og fant det derfor klokest å avstå fra åpent fiendskap. David var på sin side travelt opptatt med å organisere og bygge opp riket, og avholdt seg derfor fra å føre angrepskrig. Til slutt gikk han til krig mot Israels gamle fiender, filisterne og moabittene, og det lyktes ham å overvinne dem og gjøre dem skattepliktige. AO2 288.4

Men nå dannet nabofolkene en sterk koalisjon mot David. Dette førte til den mest omfattende krigføring og de største seirer i hele hans regjeringstid, og han fikk stor makt. Den fiendtlige alliansen hadde hatt sitt virkelige utspring i misunnelse over Davids økende makt. Selv hadde han ikke gjort noe for å fremkalle den. AO2 288.5

Det hadde denne årsak: I Jerusalem fikk man høre at ammonittkongen Nakasj var død. Denne kongen hadde vært imøtekommende overfor David den gangen da han måtte flykte for Saul. Nå ønsket David å vise sin takknemlighet for den vennlighet han hadde møtt i nødens stund. Derfor sendte han budbærere til Hanun, ammonittkongens sønn og arvtager, for å gi uttrykk for sin medfølelse. David uttalte: «Jeg vil vise godhet mot Hanun, sønn av Nakasj, likesom hans far gjorde mot meg.» AO2 288.6

Men Davids vennlighet ble mistolket. Ammonittene hatet den sanne Gud, og de var Israels bitre fiender. Den tilsynelatende vennlighet som Nakasj hadde vist David, skyldtes utelukkende hans fiendskap mot Saul som på det tidspunktet var Israels konge. Hanuns rådgivere mistydet Davids budskap. De sa til Hanun: «Tror du det er for å hedre din far at AO2 288.7

David sender folk som skal trøste deg? David har nok heller sendt mennene sine til deg for å utforske byen og spionere i den, så han kan ødelegge den.» AO2 289.1

Det var etter råd fra sine høvdinger at Nakasj et halvt århundre tidligere hadde stilt så grusomme betingelser til folket i Jabesj i Gilead, den gangen da ammonittene hadde kringsatt byen, og innbyggerne bad om fred. Nakasj hadde da krevd å få stikke ut det høyre øyet på alle innbyggerne. Ammo-nittene hadde enda i friskt minne hvordan Israels konge hadde krysset deres grusomme plan og hadde reddet de menneskene som de ville ha ydmyket og mishandlet. De var stadig fylt av det samme hat til Israel. Derfor kunne de ikke tenke seg at David hadde hatt edle motiver da han uttrykte sin sympati. AO2 289.2

Når Satan har kontrollen over men-neskenes sinn, vekker han misunnelse og mistanke hos dem så de mistyder selv de beste motiver. Hanun hørte på sine rådgivere. Han betraktet Davids utsendinger som spioner og overøste dem med hån og forakt. Uten hindring hadde ammonittene fått lov til å gjennomføre sitt onde forsett for at David skulle bli klar over deres sanne natur. Gud ønsket ikke at Israel skulle alliere seg med dette forræderske hedningefolket. AO2 289.3

Også i oldtiden hadde sendemenn spesielle privilegier. Det var en uskreven lov mellom nasjonene at de skulle være sikret mot vold og overlast. En sendemann representerte sin konge, AO2 289.4

de nyerobrede vasallområder, nå strakte seg fra Egyptereleven i sørvest — trolig en bekk som rant fra Sinai og ut i Middelhavet — til Eufrat i nordøst. og en hvilken som helst fornærmelse mot ham krevde øyeblikkelige represalier. Ammonittene visste godt at deres skammelige oppførsel mot Israel ville bli hevnet, og gjorde seg derfor klar til krig. AO2 289.5

Da ammonittene skjønte at de hadde gjort seg forhatt hos David, sendte Hanun og hans menn tusen talenter sølv for å leie vogner og hestfolk fra Mesopotamia og fra arameerriket Ma*aka og fra Soba. De leide seg 32 000 vogner. Ammonittene samlet seg også fra byene sine og drog ut til strid. ⁵ AO2 290.1

Det var virkelig en mektig allianse. De som bodde i området mellom Eufrat-elven og Middelhavet, hadde alliert seg med ammonittene. I nord og øst var Kanaan omringet av væpnede fiender som hadde sluttet seg sammen for å knuse Israel. AO2 290.2

Israelittene ventet ikke til invasjonen var et faktum. Under ledelse av Joab gikk hæren over Jordan og rykket frem mot ammonittenes hovedstad. Da Israels hærfører drog i kamp, prøvde han å sette mot i soldatene, idet han sa: «Vær djerv! La oss kjempe tappert for folket vårt og for vår Guds byer; så får Herren gjøre det han synes er best.» ⁶ AO2 290.3

Den allierte fiendehæren ble slått allerede i den første trefning. Men de var ikke villige til å gi opp, og året etter fortsatte de krigen. Kongen av Syria samlet sine styrker og truet Israel med en veldig hær. David var fullt klar over hvor mye som stod på spill i krigen, og tok selv kommandoen over hæren. Med Guds hjelp tilføyde han fienden et så knusende nederlag at arameerne — fra Libanon til Eufrat — ikke bare sluttet fred, men ble skattepliktige til Israel. Med uforminsket kraft fortsatte David krigen mot ammonittene inntil festningsverkene falt og hele området kom under Israels herredømme. AO2 290.4

Gud sørget for at de farer som hadde truet landet med fullstendig tilintetgjørelse, ble et middel til å gjøre nasjonen større og sterkere enn noen gang. David gav uttrykk for den vidunderlige utfrielsen i disse strofene: AO2 290.5

«Herren lever! Min klippe være lovet! Opphøyet være Gud, min frelser. Det er Gud som lar meg få hevn, han legger folkeslag under meg. Han frir meg fra mine fiender, ja, løfter meg høyt over motstanderne og berger meg fra voldsmenn. Derfor vil jeg prise deg blant folkene, Herre, og lovsynge ditt navn. Han gir sin konge store seirer, han viser troskap mot sin salvede, mot David og hans ætt til evig tid.» ⁷ AO2 290.6

I alle sangene David skrev, ble folket minnet om at Herren var deres styrke og utfrier: «Stor makt gir ingen konge seier, stor styrke redder ingen mann i krig. Hesten er en svikefull hjelper, den berger ingen med all sin kraft.» «Bare du er min konge og Gud, som byr at Jakob skal berges. Med din hjelp har vi støtt våre fiender til jorden, i ditt navn har vi tråkket våre motstandere ned. For jeg satte ikke min lit til buen, det var ikke sverdet som reddet meg. Nei, du har frelst oss fra fiendene; dem som hatet oss, gjorde du til skamme.» «Andre stoler på vogner og hester, men vi lovpriser Herren vår Guds navn.» ⁸ AO2 290.7

Israels rike hadde nådd den utstrekning som Herren hadde lovt Abraham og senere gjentatt for Moses: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat.» ⁹ Israel var blitt en mektig nasjon som nabofolkene respekterte og fryktet. David hadde oppnådd en veldig makt i sitt eget rike. Få herskere har til de grader kunnet glede seg over sitt folks hengivenhet og troskap. Han hadde æret Gud, og nå æret Gud ham. AO2 291.1

Mens David var midt i sine velmaktsdager, lå farene på lur. Da han opplevde sine største seirer utad, var han i den største fare og led sitt mest ydmykende nederlag. AO2 291.2