Alfa og Omega 2

Gudstjenesten endrer karakter

Den høytidelige seremonien som fant sted da paktkisten ble flyttet, hadde gjort et uutslettelig inntrykk på Israels folk, noe som kom til uttrykk i en dypere interesse for helligdomstjenesten og en fornyet hengivenhet til Herren. David prøvde på alle mulige måter å forsterke disse inntrykk. Han gjorde for eksempel sangen til en del av gudstjenesten. Selv skrev han salmer, ikke bare til bruk for prestene under tjenesten i helligdommen, men også til å synges av folket på reisene til de årlige høytider. Dette hadde en vidtrekkende innflytelse som resulterte i at nasjonen ble befridd for avgudsdyrkelse. Da nabofolkene så den velstand som Israel opplevde, ble mange av dem velvillig stemt overfor Israels Gud som hadde gjort så store ting for sitt folk. AO2 285.2

Møteteltet som Moses hadde reist, og alt utstyret i forbindelse med tjenesten i helligdommen med unntak av paktkisten, var fremdeles i Gibea. David hadde til hensikt å gjøre Jerusalem til det religiøse midtpunktet for hele nasjonen. Han hadde bygd et slott til seg selv, og syntes ikke det var på sin plass å la paktkisten stå i et telt. Derfor bestemte han seg for å bygge et så storslagent tempel for den at det ville være et uttrykk for Israels takknemlighet for den ære Herren viste folket ved å bo midt iblant dem. Da David fortalte profeten Natan om sine planer, fikk han dette oppmuntrende svar: «Gjør alt det du har i sinne, for Herren er med deg!» AO2 285.3

Men samme natt kom Herrens ord til Natan med et budskap til kongen. David kunne ikke få bygge et hus for Herren. Men han fikk forsikring om at Gud ville være med ham og hans etterkommere og hele Israels folk. «Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg hentet deg fra beitemarken der du fulgte saueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel. Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg, og jeg vil la deg vinne et navn så stort som bare de største på jorden har det. Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo i sitt land og aldri bli uroet mer.» AO2 285.4

David hadde ønsket å bygge et hus for Herren, og så fikk han dette løftet: «Og nå forkynner Herren deg at han vil bygge deg et hus. Når din tid er til ende,... da vil jeg la din sønn og ætling stå fram som din etterfølger. ... Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.» David fikk også vite hvorfor han ikke kunne bygge templet: «Du har latt det flyte mye blod, og store kriger har du ført. Du skal ikke bygge et hus for meg.... Men du skal få en sønn som skal være en fredsæl mann. Jeg vil la ham få ro for alle sine fiender rundt omkring. Salomo skal han hete, og i hans dager vil jeg la Israel få fred og ro. Han skal bygge et hus for mitt navn.» ⁴ AO2 286.1

Selv om David ikke fikk oppfylt sitt store ønske, var han takknemlig for denne kunngjøring, og han utbrøt: «Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg helt til nå? Og enda syntes du dette var for lite, Herre Gud. Derfor har du talt om din tjeners ætt langt fram i tiden.» Og så fornyet han sin pakt med Gud. AO2 286.2

David var klar over at det ville kaste glans over ham selv og hans styre hvis han fikk virkeliggjøre det han hadde satt seg fore. Men han var villig til å gi seg inn under Guds vilje. AO2 286.3

Det er sjelden å møte en slik villig selvoppgivelse, selv blant kristne. Ofte er det slik at de som har kommet over sin beste alder, klynger seg til håpet om å utføre et eller annet storverk de har satt seg fore, men som de ikke lenger egner seg til. Gud taler kanskje til dem gjennom sitt forsyn, slik han talte til David gjennom sin profet, for å få dem til å forstå at den oppgaven de så gjerne vil ta på seg, ikke er betrodd dem. Deres oppgave er å berede veien for den som skal utføre verket. Men i stedet for å bøye seg for Guds vilje er det mange som trekker seg tilbake som om de var blitt tilsidesatt. De mener at hvis de ikke kan gjøre det de ønsker, vil de ikke gjøre noe i det hele tatt. AO2 286.4

Mange strever for å beholde et ansvar som de ikke er i stand til å bære. Forgjeves forsøker de å løse oppgaver som de ikke makter, samtidig som de forsømmer ting som de godt kunne utføre. På grunn av denne mangel på samarbeid blir Guds verk hemmet. AO2 286.5