Alfa og Omega 2
Paktkisten til Jerusalem
Ettersom Davids trone nå var sikret, og fiender ikke lenger gjorde innfall i landet, satte han seg fore å fullføre en plan han lenge hadde hatt — å føre Guds paktkiste til Jerusalem. I mange år hadde den stått i Kirjat-Jearim, femten kilometer borte. Men det passet best at dette symbolet på Guds nærvær fantes i landets hovedstad. AO2 280.3
David samlet tretti tusen av de ledende menn i Israel, for han ønsket at det skulle skje under jubel og med praktutfoldelse. Med glede fulgte folket oppfordringen. Øverstepresten, hans embetsbrødre, fyrstene og stammehøvdingene kom sammen i Kirjat-Jearim. David var fylt av hellig begeistring. Paktkisten ble ført ut av huset til Abinadab og anbrakt på en ny vogn som ble trukket av okser, mens to av sønnene til Abinadab pas-set på. AO2 281.1
Folket fulgte etter med seiersglade rop og jublende sang, et mektig kor av stemmer som blandet seg med tonene fra musikkinstrumentene. David og hele Israels folk danset av all kraft for Herrens åsyn, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, bjeller og cymbler. Det var lenge siden det hadde vært slik jubel i Israel. I høytidsstemt glede beveget den veldige prosesjonen seg over berg og dal mot den hellige byen. AO2 281.2
Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden ut mot Guds paktkiste og tok tak i den fordi oksene ble ustyrlige. Da ble Herren harm på Ussa. Gud slo ham på stedet fordi han hadde forsyndet seg, og han døde der ved Guds paktkiste. En øyeblikkelig redsel falt over den festglade menneske-mengden. David ble forbauset og skremt, og han undret seg på om Gud hadde handlet rettferdig. Han hadde villet fremheve paktkisten som symbolet på Guds nærvær. Hvorfor skulle så denne forferdelige ulykken få lov til å vende gleden til sorg? Han kom til at det ville være farlig å ha kisten i nærheten, så han bestemte seg for å la den bli hvor den var. Den ble derfor plassert i huset til Obed-Edom fra Gat, som lå like i nærheten. AO2 281.3
Gud straffet Ussa fordi han hadde overtrådt en uttrykkelig befaling. Gjennom Moses hadde Herren gitt nøyaktig instruks om hvordan paktkisten skulle transporteres. Ingen andre enn prestene, Arons etterkom-mere, kunne røre den eller endog se på den når den var udekket. Gud hadde gitt pålegg om at Kehatsønnene skulle bære den, men de måtte ikke røre ved det hellige, så de mis-tet livet. AO2 281.4
Først skulle prestene dekke til paktkisten. Så skulle Kehat-sønnene komme og løfte den ved hjelp av stenger som var anbrakt i ringer på hver side, og som aldri måtte bli fjernet. Moses hadde latt Gersjon-sønnene og Merari-sønnene ta hånd om teppene, bordene og stolpene til møteteltet, og gitt dem vogner og okser for transport av de gjenstander de hadde ansvaret for. Men Kehat-sønnene fikk ikke noe, for de skulle ta vare på de hellige ting og bære dem på skuldrene. 2 Da paktkisten ble flyttet fra Kirjat-Jearim, foregikk det altså en åpenbar og utillatelig tilsidesettelse av Herrens påbud. AO2 281.5
David og folket hans hadde kommet sammen for å utføre en hellig gjerning, og de hadde engasjert seg i den med glød og begeistring. Men fordi de ikke hadde rettet seg etter de pålegg Herren hadde gitt, kunne han ikke bifalle det de gjorde. AO2 281.6
Da filisterne sendte paktkisten tilbake til Israel, hadde de satt den på en vogn fordi de ikke kjente til de instrukser Gud hadde gitt, og Herren godtok det de gjorde. Israel hadde derimot fått klare påbud om Guds vilje i disse spørsmål, og det var en vanære mot ham å tilsidesette den rettledning han hadde gitt. Ussa hadde større skyld ettersom han handlet i overmot. Fordi han hadde levd i overtrdelse, var sansen for helligheten av Guds lov blitt sløvet. Uten å bekjenne sin synd trosset han det guddommelige forbud og dristet seg til å røre ved symbolet på Guds nærvær. AO2 282.1
Gud kan ikke godta en delvis lydighet eller at hans bud blir behandlet på en lettsindig måte. Straffen som rammet Ussa, var et vitnesbyrd til hele Israel om hvor viktig det er å gi nøye akt på Guds bud. Denne ene mannens død skulle tilskynde hele folket til å angre, slik at tusener kunne bli reddet fra en lignende dom. AO2 282.2
David følte at hans egen holdning ikke var helt rett for Gud. Da han så hvilken skjebne som rammet Ussa, ble han redd paktkisten, fordi han fryktet at det skulle være en eller an-nen synd i hans liv som han kunne bli straffet for. Med fryktblandet glede tok Obed-Edom imot dette symbolet på Guds nærvær som et pant på at hans velsignelse ville følge den som var lydig. Hele Israel hadde opp-merksomheten rettet mot ham og hans familie for å se hva som ville hende. Herren velsignet Obed-Edom og hele hans familie. AO2 282.3
Guds irettesettelse hadde sin virkning på David. Som aldri før i sitt liv ble han klar over hvor hellig Guds lov er, og hvor nødvendig det er å vise streng lydighet. Da han så at ObedEdoms familie ble velsignet, fikk han nytt håp om at paktkisten ville bringe velsignelse til ham selv og hele folket. AO2 282.4
Tre måneder senere bestemte han seg for å gjøre et nytt forsøk på å flytte paktkisten. Denne gangen passet han nøye på å følge Herrens instrukser i hver minste detalj. Igjen sendte han bud etter de fremste menn i Israel, og en stor folkemengde samlet seg omkring huset til Obed-Edom. Med ærefrykt og den ytterste omhu ble nå kisten anbrakt på skuldrene til de menn som Gud hadde utpekt. Folkemengden dannet et tog, og med skjelvende hjerter satte den veldige prose-sjonen seg i bevegelse. Da de hadde gått seks skritt, ble det blåst i trompet som signal til at de skulle stanse, og David gav beskjed om at man skulle ofre okser og gjøkalver. I stedet for frykt og angst ble det nå jubel. AO2 282.5
David hadde tatt av seg sitt kongeskrud og hadde tatt på seg en enkel lerretskjortel av samme slag som den prestene bar. Dette betydde ikke at han hadde til hensikt å utføre prestetjeneste, for lerretskjortelen ble somme tider også brukt av andre enn prestene. Ved denne handling ville han for Guds ansikt stille seg på like fot med sine undersåtter. Herren skulle tilbes på denne dagen. Han alene skulle være gjenstand for ærefrykt. AO2 282.6
Den lange prosesjonen satte seg igjen i bevegelse, mens musikken fra harper, bjeller, trompeter og cymbler hevet seg mot himmelen sammen med tonene fra mange røster. «David danset av all kraft for Herrens åsyn,» i takt med sangen. AO2 283.1
Forlystelsessyke mennesker har prøvd å forsvare den moderne selskapsdans med at David danset for Gud i hellig glede. Men et slikt argument holder ikke. I våre dager er dans ofte forbundet med løssluppenhet og natteliv. Helse og moral blir ofret på forlystelsens alter. De som er stamgjester i dansesalene, har ikke Gud i tankene sine og viser ingen ærbødighet for ham. Bønn og lovsang ville virke malplassert i disse sammenkomster. Denne prøven skulle være avgjørende. AO2 283.2
Kristne mennesker burde ikke være opptatt med fornøyelser som har en tendens til å svekke sansen for det som er hellig, og som reduserer gleden ved å tjene Gud. Musikken og dansen som var et uttrykk for folkets glede og takknemlighet til Gud da paktkisten ble flyttet, hadde ingenting til felles med vår tids lettsindige dans. Den ene form for dans vendte tankene mot Gud og bidrog til å opphøye hans hellige navn, mens den andre er noe Satan har funnet opp for å få menneskene til å glemme Gud og vanære ham. AO2 284.1
Triumftoget nærmet seg hovedstaden med den usynlige kongens hellige symbol i spissen. Plutselig brøt sangen løs fra et mektig kor som oppfordret vaktmennene på muren til å åpne portene til den hellige byen: AO2 284.2
«Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Så lød spørsmålet fra en gruppe sangere med tonefølge: «Hvem er denne ærens konge?» Og en annen gruppe sangere svarte: «Det er Herren, den veldige helt, Herren den sterke i strid.» Deretter forente alle seg i det mektige seierskoret: «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Igjen lød det forventningsfulle gledesropet: «Hvem er denne ærens konge?» Og så kom svaret fra den ivrige folkemengden, og det var som lyden av mange vann: «Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge.» 3 Så ble portene åpnet på vidt gap, og prosesjonen toget inn. Med den største ærefrykt ble paktkisten satt inn i det teltet som var satt i stand for den. AO2 284.3
Foran innhegningen var det reist offeraltere. Røken fra takkofrene og brennofrene og skyer av røkelse steg opp mot himmelen sammen med folkets lovsang og bønn. Da gudstjenesten var slutt, lyste kongen selv velsignelsen over folket. Deretter sørget han for at alle som var til stede, ble styrket med brød og vin. AO2 284.4
Alle stammene var representert ved denne gudstjenesten. Det var den høytideligste begivenhet som til da hadde funnet sted i Davids regjeringstid. Inspirasjonens Ånd hvilte over kongen, og idet de siste stråler fra solnedgangen hyllet møteteltet inn i et hellig lys, åpnet han sitt hjerte i takk til Gud fordi symbolet på hans nærvær nå befant seg så nær Israels trone. I dype tanker drog David hjem for å besøke familien. AO2 284.5