Alfa og Omega 2

David sørger over Saul

Plutselig kom en budbærer inn i byen med klærne flerret og jord på hodet. Øyeblikkelig ble han ført frem for David. Han bøyde seg ærbødig for ham som et uttrykk for at han be-traktet ham som en mektig fyrste, og at han trengte hans hjelp. David spurte ivrig hvordan det hadde gått i krigen. AO2 270.1

Flyktningen fortalte at Saul var slått og at både han og Jonatan hadde falt. Men han nøyde seg ikke med å gi en nøktern skildring av det som hadde skjedd. Han tenkte vel som så at David var fiendtlig innstilt mot den mannen som hadde forfulgt ham så hensynsløst, og nå håpet han å bli hedret som Sauls banemann. Han skrøt av at han i kampens hete hadde funnet Israels konge såret og hardt presset av fienden, og at han på kongens oppfordring hadde gjort det av med ham. Han hadde tatt med seg kongesmykket som Saul hadde på hodet, og et armbånd av gull, og leverte det til David. Han følte seg sikker på at disse nyhetene ville bli mottatt med glede, og at han selv ville bli rikt belønnet for sin innsats. AO2 270.2

Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var med ham. Og de holdt sørgehøytid over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og Israels ætt, fordi de var falt i slaget. Da David hadde kommet seg etter det første sjokket, tenkte han på den fremmede budbæreren og den for-brytelsen han hadde sagt at han hadde gjort seg skyldig i. David spurte ham: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» AO2 270.3

To ganger hadde David selv hatt Saul i sin makt. Men da mennene hans hadde oppfordret ham til å drepe Saul, hadde han nektet å løfte sin hånd mot ham som Gud hadde utpekt til å herske over Israel. Men denne amalekitten unnså seg ikke for å skryte av at han hadde drept Israels konge. Han hadde selv sagt at han hadde begått en forbrytelse som fortjente dø-den, og straffen ble fullbyrdet på stedet. David sa: «Du er selv skyld i din død. Din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.» AO2 270.4

Davids dype og oppriktige sorg over Saul viste hans storsinn og edle natur. Han gledet seg ikke over at hans fiende var død. Nå var veien åpen til Israels trone, men han følte ingen glede. Sauls død hadde fortrengt minnet om hans mistenksomhet og grusomhet, og nå tenkte David bare på det som var godt og edelt. Sauls navn var knyttet sammen med Jonatans, og Jonatan hadde vært en ekte og uselvisk venn. AO2 270.5

Den sangen som gav uttrykk for Davids dypeste følelser, ble høyt skattet i Israel og har betydd mye for Guds folk gjennom alle tider: AO2 272.1

«Israel, nå ligger din pryd drept på dine hauger. Å, at krigerne er falt! Fortell ikke dette i Gat, meld det ikke på Asjkalons gater! Da ville filisternes kvinner bli glade, de uomskårnes døtre juble. Dere Gilboa-fjell, måtte det aldri falle dugg eller regn på dere! Måtte markene aldri gi førstegrøde! For der ble krigernes skjold tilsølt med blod. Sauls skjold er ikke smurt med olje. Uten blod av falne, uten fett av krigere vendte Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem. Saul og Jonatan, elsket og avholdt, verken i liv eller død ble de skilt. Raskere var de enn ørner og sterkere enn løver. Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere så fagert i purpur, og prydet deres bunad med gull! Å, at krigerne falt i striden! At Jonatan ligger drept på dine hauger! Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet. A, at krigerne er falt og stridsmenns våpen ødelagt!» AO2 272.2