Alfa og Omega 2

Tro og tilgivelse

Folket visste godt at det ikke var noen kraft i selve kobberslangen til å fremkalle en slik forandring hos dem som bare kastet et blikk på den. Helbredelsen kom fra Gud alene. I sin visdom valgte han å åpenbare sin makt på denne måten. Ved dette enkle middel ble folket gjort oppmerksom på at denne plagen var kommet over dem fordi de hadde syndet. De fikk også forsikring om at når de var lydige mot Gud, hadde de ingen grunn til å frykte, for han ville bevare dem. AO2 32.2

Israelittene skulle lære noe meget viktig da kobberslangen ble løftet opp. De kunne ikke frelse seg selv fra den dødelige virkning av giften. Bare Gud kunne helbrede dem, men de måtte vise at de trodde på det hjelpemiddel han hadde brakt til veie. De måtte se for å leve. Det var troen som hadde verdi, og ved å se på slangen, viste de nettopp denne tro. De visste at slangen ikke hadde noen kraft i seg selv, men den var et symbol på Kristus. På den måten ble de undervist om hvor nødvendig det var å tro på hans fortjeneste. AO2 32.3

Inntil da hadde mange av dem brakt sine ofre frem for Gud og følt at de derved gjorde rikelig soning for sine synder. De stolte ikke på gjenløseren som skulle komme, og som disse ofringene viste frem til. Herren ville nå undervise dem om at selve ofrene ikke hadde mer kraft enn kobberslangen, men skulle i likhet med den lede tankene deres til Kristus, det virkelige syndoffer. AO2 32.4

«Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Alle som har levd på jorden, har følt det dødelige bitt av «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan».5 Syndens skjebnesvangre følger kan bare fjernes ved det middel Gud har brakt til veie. AO2 32.5

Israelittene berget livet ved å se på slangen som var loftet opp. Det blikket forutsatte tro. De ble i live fordi de trodde Guds ord og stolte på det middel som var tilveiebrakt for å helbrede dem. Slik kan synderen se på Kristus — og leve. Han blir benådet gjennom tro på sonofferet. I motsetning til det livløse og kraftløse symbolet har Kristus i seg selv kraften til å helbrede en angrende synder. AO2 32.6

Selv om synderen ikke kan frelse seg selv, er det likevel noe han kan gjøre for å sikre seg frelsen. Kristus sier: «Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.»® Vi må altså komme til ham. Når vi angrer våre synder, må vi tro at han tar imot og tilgir oss. Troen er Guds gave, men det er i vår makt å gjøre bruk av den. Troen er den hånden som griper fatt i Guds nåde og barmhjertighet. AO2 33.1

Ikke noe annet enn Kristi rettferdighet kan gi oss del i velsignelsene i nådens pakt. Mange har lenge ønsket seg disse velsignelsene. Men de har ikke lykkes fordi de har ment at de selv kunne gjøre noe for å fortjene dem. De har ikke sett bort fra seg selv, og har ikke forstått at Jesus er en frelser som formår alt. Vi må aldri tro at vi kan gjøre oss fortjent til frelsen. Kristus er vårt eneste håp. «I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» ⁷ AO2 33.2

Når vi stoler helt og fullt på Gud, og setter vår lit til den tilgivende frelsers fortjeneste, får vi den hjelpen vi trenger. Ingen må tro at de har frelsende kraft i seg selv. Jesus døde for oss fordi vi ikke kunne frelse oss selv. I ham har vi vårt håp, vår rettferdiggjørelse og vår rettferdighet. Når vi ser vår egen syndighet, må vi ikke bli motløse og frykte for at vi ikke har noen frelser, eller at han ikke har barmhjertighet med oss. I dette øyeblikk innbyr han oss å komme i vår hjelpeløshet og bli frelst. AO2 33.3

Mange av israelittene så ikke noen hjelp i det botemiddel som himmelen hadde tilveiebrakt. Overalt var de omgitt av døde og døende mennesker, og de visste at uten Guds hjelp var det ute med dem. De kunne ha blitt helbredet øyeblikkelig, men i stedet fortsatte de å klage over sine sår og døden som truet, helt til kreftene ebbet ut og blikket stivnet. AO2 33.4

Hvis vi innser vårt behov, skal vi ikke bruke alle kreftene på å sørge over vår tilstand. Når vi blir klar over at situasjonen er håpløs uten Kristus, må vi ikke la oss overmanne av motløshet, men sette vår lit til en korsfestet og oppstanden frelsers fortjeneste. Se og lev! Jesus har gitt sitt ubrytelige løfte. Han vil frelse alle som kommer til ham. Selv om millioner av mennesker som trenger hjelp, avslår hans tilbud om nåde, vil ikke en eneste av dem som stoler på hans fortjeneste, gå fortapt. AO2 33.5

Mange er uvillige tU å ta imot Kristus før hele frelsesplanens mysterium står klart for dem. De vil ikke løfte blikket i tro, til tross for at de ser mennesker i tusenvis som vender blikket mot Kristi kors og erfarer virkningen av det. Mange streifer omkring i filosofiens labyrint på leting etter bevisgrunner som de aldri vil finne, mens de forkaster det vitnesbyrdet Gud har gitt. De nekter å vandre i lyset fra «rettferds sol» inntil de får vite hvorfor den skinner. Slike mennesker vil aldri lære å forstå sannheten. AO2 33.6

Gud vil aldri fjerne enhver årsak til tvil. Han gir menneskene tilstrekkelige beviser som de kan basere sin tro på. Men hvis de ikke godtar dem, blir sinnet overlatt til mørket. Hvis de som var bitt av slanger, hadde begynt å tvile og stille spørsmål før de ville samtykke i å se på kobberslangen, ville de ha mistet livet. Det er forst og fremst vår plikt å se opp, og troens blikk vil gi oss liv. AO2 34.1