Alfa og Omega 2

David og Jonatan

Enda en gang var forfølgeren blitt hindret i sine planer. Han forsikret David om at han ikke hadde ondt i sinne, men David hadde liten tro på at kongen virkelig hadde forandret holdning. Han benyttet anledningen til å flykte, for han var redd for at kongens sinnsstemning kunne forandre seg akkurat som før. Han følte seg ille til mote og lengtet etter å møte sin venn Jonatan. AO2 231.4

David visste at han var uskyldig, så han oppsøkte kongesønnen og klaget sin nød for ham. «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far, siden han vil ta livet av meg?» Jonatan trodde at faren hadde kommet på andre tanker, og at han ikke lenger hadde til hensikt å ta Davids liv. Derfor svarte han: «Langt ifra! Du skal ikke miste livet! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det.» AO2 231.5

Etter at Gud på en så tydelig måte hadde åpenbart sin makt, kunne Jonatan ikke tenke seg at hans far fremdeles var innstilt på å skade David, for det ville være åpent opprør mot Gud. Men David var slett ikke overbevist. I dypt alvor sa han til Jonatan: «Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.» AO2 231.6

Ved nymåne ble det holdt en hellig høytid i Israel. Den inntraff dagen etter samtalen mellom David og Jonatan. Ved denne festen var det ventet at de to unge mennene skulle sitte ved kongens bord. Men David våget ikke å være der. I stedet ble det avtalt at han skulle besøke brødrene sine i Betlehem. AO2 231.7

Da han kom tilbake, skulle han gjemme seg i en åker i nærheten av festsalen og ikke vise seg for kongen i tre dager. Jonatan skulle i mellomtiden merke seg farens reaksjon. Dersom Saul spurte hvor Isai-sønnen var, skulle Jonatan svare at han var dratt hjem for å være med på familiens offer-fest. Hvis kongen ikke ble sint, men bare svarte: «Det er bra,» kunne David trygt komme tilbake til slottet. Men hvis Saul ble sint fordi han ikke var der, skulle David flykte. AO2 233.1

Saul spurte ikke etter David den første dagen av høytiden. Men da plassen hans var tom også neste dag, spurte han: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?» Jonatan svarte: «David bad meg om lov til å dra til Betlehem. Kjære, la meg få dra, sa han, for ætten vår holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Har du godvilje for meg, så la meg få dra hjem og hilse på mine frender! — Derfor er han ikke kommet til kongens bord.» AO2 233.2

Da Saul hørte det, ble han helt fra seg av raseri. Han sa rett ut at så lenge David var i live, kunne Jonatan ikke bli konge i Israel. Så gav han beskjed om å hente David øyeblikkelig, for han ville drepe ham. Jonatan gikk på ny i forbønn for sin venn. «Hvorfor skal han dø?» spurte han. «Hva galt har han gjort?» Dette gjorde bare kongen enda mer rasende, og det spydet han hadde bestemt for David, kastet han nå mot sin egen sønn. Jonatan ble sorgfull og forbitret. Han forlot Saul og deltok ikke lenger i festen. AO2 233.3

Det var med tungt hjerte Jonatan til avtalt tid gikk dit David oppholdt seg, for å fortelle ham hva Saul hadde til hensikt å gjøre. De omfavnet hverandre og gråt bittert. Sauls ville vanvidd la en mørk skygge over livet til de to unge mennene, og de var så tynget av sorg at de ikke fikk frem et eneste ord. Idet de skiltes og gikk hver til sitt, sa Jonatan til David: «Gå bort i fred! Når det gjelder det vi to har sverget hverandre i Herrens navn, skal Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg og melloiw min ætt og din ætt.» AO2 233.4