Alfa og Omega 2

Misforstått farskjærlighet

Eli ble anklaget for å ha æret sine sønner fremfor Herren. I stedet for å irettesette dem for deres vanhellige og syndige oppførsel, tillot han at folk ringeaktet offersystemet som Gud hadde innstiftet til velsignelse for Israel. Foreldre som følger sine tilbøyeligheter i blind hengivenhet til sine barn, så de oppfyller alle deres selviske ønsker og ikke bruker den myndighet Gud har gitt dem til å irettesette synd, viser at de ærer barna mer enn Gud. De er mer interessert i å verne sitt gode navn og rykte enn å ære Gud. Det er mer om å gjøre for dem å behage barna enn å behage Herren og holde tjenesten for ham fri for alt ondt. AO2 166.2

All den stund Eli var prest og dommer i Israel, holdt Gud ham ansvarlig for folks moralske og religiøse tilstand, især for hans egne sønners atferd. Først burde han ha forsøkt å holde det onde i tømme på en mild måte. Men dersom dette ikke førte frem, skulle han ha benyttet strengere midler. Han pådrog seg Herrens mishag fordi han ikke refset synden og straffet synderen. En slik person kunne ikke bevare Israel rent. AO2 166.3

Noen har ikke mot til å refse det som er galt. Når interessen mangler, så de ikke anstrenger seg for å bevare familien eller Guds menighet ren, må de stå til regnskap for de onde følger av sin pliktforsømmelse. Vi er like ansvarlige for det onde som vi kunne ha hindret hos andre, ved å benytte vår myndighet som foreldre eller hyrder, som om vi selv hadde gjort de onde handlingene. AO2 166.4

Eli styrte ikke sitt hus slik Gud ønsker at et hjem skal ledes. Han fulgte sin egen mangelfulle dømmekraft. Den stolte faren så gjennom fingrene med sønnenes skavanker og feiltrinn mens de var små. Han trøstet seg med at de etter hvert ville vokse fra de onde tilbøyelighetene. AO2 166.5

Mange i dag handler på samme måte. De tror at de kjenner en bedre måte å oppdra barna på enn den Gud har anvist i sitt ord. De fostrer gale tendenser hos de små, og sier for å unnskylde dem: De er for små til å bli straffet. Vent til de blir så store at det går an å snakke fornuft til dem. Slik får de dårlige vanene feste rot og prege karakteren. Barna får vokse opp uten disiplin og utvikler karaktertrekk som blir en livslang forbannelse som også kan gå i arv til andre. AO2 167.1

Det finnes ikke noen større forbannelse for en familie enn å la de unge få gjøre som de selv vil. Mange foreldre etterkommer ethvert ønske hos barna og føyer dem i det som de vet er til skade for dem. Dermed mister barna snart respekten for foreldrene og for Guds og menneskers myndighet, og de blir fanget av Satan. Innflytelsen fra en vanstyrt familie når langt og er en ulykke for hele samfunnet. Den bygger seg opp til en flodbølge av ondskap som forplanter seg til familier, samfunnsgrupper og myndigheter. AO2 167.2

På grunn av sin høye posisjon var Elis innflytelse mer vidtrekkende enn om han hadde vært en vanlig borger. Hans familieliv dannet mønster for hele Israel. Skadevirkningene av hans forsømmelse og makelighet kom til syne i tusener av hjem som tok etter hans eksempel. Guds sannhet bringes i vanry hvis barn av foreldre som be-kjenner seg til å være kristne, gjør det som er galt. Den sikreste prøven på et kristent hjem er den karakter som fostres under hjemmets innflytelse. AO2 167.3

Handlinger taler høyere enn selv den mest positive bekjennelse. Dersom bekjennende kristne ikke anstrenger seg til det ytterste for å oppdra barna slik at hjemmet vitner om hvor godt og gagnlig det er å tro på Gud, men i stedet gir dem en slapp oppdragelse og viser ettergivenhet overfor deres onde ønsker, ligner de Eli. De bringer vanære over Kristi sak, og ulykke over seg selv og sin familie. AO2 167.4

Det er alltid til skade når foreldre forsømmer sitt ansvar. Men det er ti ganger verre når det forekommer blant dem som er valgt til å være veiledere. Hvis de ikke kan styre sitt eget hjem, forer de mange på villspor ved sitt dårlige eksempel. De har større skyld enn andre fordi de har større ansvar. AO2 167.5

Gud hadde lovt Aron at hans slekt skulle ferdes for Guds ansikt i all fremtid. Men det var på betingelse av at de med udelt hjerte tok vare på helligdomstjenesten, æret Gud i all sin ferd og ikke pleiet sine egne interesser eller gav etter for onde tilbøyeligheter. AO2 167.6

Eli og sønnene hans ble satt på prøve, men Herren fant dem fullstendig uverdige til det opphøyede verv å være prester for ham. «Det skal ikke skje!» sa Gud. Han kunne ikke gjøre det gode han hadde planlagt for dem, for de hadde unnlatt å gjøre sin del. AO2 167.7

De som har en hellig tjeneste, skulle ferdes slik at folk lærer å frykte Gud og ikke vil gjøre imot hans vilje. Når mennesker som er «utsendinger for Kristus»² for å forkynne Guds budskap om nåde og forsoning, benytter sitt hellige kall som et skalkeskjul for selvisk og sanselig begjær, gjør de seg selv til Satans mest effektive redskaper. I likhet med Hofni og Pinhas får de folk til å ringeakte Herrens offer. De kan synde i hemmelighet en tid. Men når de til slutt viser sitt sanne ansikt, får andre menneskers tro et slikt grunnskudd at de ofte mister all tillit til det kristne budskap. De mistror alle som gir seg ut for å forkynne Guds ord. Det som Kristi sanne tjenere forkynner, blir også møtt med tvil. Gang på gang dukker dette spørsmålet opp: Undres på om denne personen er lik ham som vi trodde så godt om, men som likevel var så upålitelig? Slik mister Herrens ord sin innflytelse over menneskene. AO2 167.8

Elis irettesettelse av sønnene inneholder en alvorlig og betydningsfull sannhet som alle som har en hellig tjeneste, burde tenke over. «Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» AO2 168.1

Hvis Eli-sønnene bare hadde forbrutt seg mot sine medmennesker, kunne de fått tilgivelse ved at dommeren sørget for at de sonet straffen og betalte erstatning. Og hvis de ikke hadde gjort seg skyldige i overlagt synd, kunne de ha brakt et syndoffer. Men deres synder hadde så nær sammenheng med deres tjeneste som prester for Den Høyeste, fordi de skulle bære frem offer for synd. Derfor ble Guds verk så vanhelliget og vanæret i folkets øyne at det ikke fantes soning for dem. Ikke engang deres egen far våget å gå i forbønn for dem, selv om han var øversteprest. Han kunne ikke beskytte dem mot vreden fra en hellig Gud. AO2 168.2

De største av alle syndere er de som skaper ringeakt for de midler himmelen har skaffet til veie for å frelse mennesker. «De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott.» ³ AO2 168.3