Alfa og Omega 2

Eli-sønnenes ondskap

Gud hadde sagt om Abraham: «Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig.» ¹ Men Eli lot barna ta makten over ham. Faren ble tjener for barna. At overtredelse fører til forbannelse, kom tydelig til uttrykk i den fordervelse og ondskap som kjennetegnet sønnenes atferd. De hadde ingen riktig forståelse av Guds natur eller av lovens hellighet. For dem var gudstjenesten en dagligdags ting. AO2 163.4

Fra barnsben av var de i nær kontakt med møteteltet og tjenesten der. Men i stedet for at dette skulle gjøre dem mer ærbødige, mistet de all sans for dets hellighet og betydning. Faren rettet ikke på sønnenes manglende aktelse for ham. Han grep ikke inn mot deres respektløshet overfor den hellige tjenesten i møteteltet. Da de ble voksne, var deres liv preget av vantroens og opprørets dødbringende frukt. AO2 163.5

Selv om de var fullstendig uskikket til noe hellig embete, ble de innsatt som prester for å gjøre tjeneste for Gud. Herren hadde gitt uttrykkelige instrukser med hensyn til offertjenesten. Men disse onde mennene viste forakt for all myndighet i utførelsen av det hellige embete. De tok ikke hensyn til bestemmelsene om ofringene som skulle frembæres under ytterst høytidelige former. AO2 164.1

Ofringene som pekte frem til Kristi død, skulle bidra til å holde troen på en kommende gjenløser levende i folket. Derfor var det svært viktig at forskriftene Herren hadde gitt, ble overholdt meget nøye. Takkofrene var på en særlig måte et uttrykk for takknemlighet til Gud. Når disse ofrene ble frembåret, skulle prestene bare brenne fettet på alteret. Selv hadde de rett til en bestemt del av offeret. Men størstedelen ble gitt tilbake til den som hadde brakt det, og som sammen med sine venner spiste det ved et offermåltid. På denne måten ble alles tanker i takknemlighet og tro vendt mot det store offerlam som skulle ta bort verdens synd. AO2 164.2

Sønnene til Eli forstod ikke alvoret i denne symbolske tjenesten, men tenkte bare på hvordan de selv kunne få flest mulig fordeler. De var ikke tilfreds med den del av takkofferet som tilfalt dem, men krevde en ekstra del. Ettersom det ble brakt et betydelig antall ofre ved de årlige høytider, benyttet prestene anledningen til å berike seg på folkets bekostning. Ikke nok med at de forlangte mer enn de hadde rett til, men de nektet endog å vente til fettet var blitt brent som et offer til Gud. De forlangte å få nettopp den del av offerdyret de helst ville ha, og hvis det ble avslått, truet de med å ta det med makt. AO2 164.3

Prestenes respektløse opptreden førte til at offertjenesten snart mistet sitt hellige og høytidelige preg, og folket ringeaktet Herrens offer. De anerkjente ikke lenger det virkelige offer som disse forbilledlige ofrene pekte frem til. «Den synden de unge men-nene gjorde for Herrens åsyn, var meget stor.» AO2 164.4

Disse troløse prestene overtrådte Guds lov og vanæret sitt hellige embete med sine nedverdigende handlinger. Like fullt fortsatte de å vanære Guds helligdom. Mange blant folket ble harme over Hofnis og Pinhas’ fordervelige vandel og holdt seg borte fra møteteltet. Den hellige tjenesten som Gud hadde innstiftet, ble foraktet og forsømt fordi den ble satt i forbindelse med onde menneskers syndige atferd. De som fant behag i synden, ble enda mer dristige i sin ondskap. Gudløshet, last og endog avgudsdyrkelse grep om seg i en uhyggelig grad. AO2 164.5

Eli hadde gjort en stor feil ved i det hele tatt å la sine sønner gjøre tjeneste i helligdommen. Han fortsatte med å unnskylde deres slette livsførsel inntil han ikke lenger la merke til deres synder. Men til sist gikk de så vidt at han ikke lenger kunne lukke øynene for deres onde handlinger. Folket klaget på grunn av overgrepene, og Eli ble sorgfull og fortvilt. Han våget simpelthen ikke å tie lenger. AO2 164.6

Sønnene hans var blitt oppdratt til ’ bare å ta hensyn til seg selv, og nå hadde de ikke tanke for annet. De så at faren hadde det vondt, men det gjorde ikke noe inntrykk på dem. De hørte hans milde bebreidelser, men det hadde ingen virkning. Heller ikke var de innstilt på å forandre kurs, selv om de ble advart om følgene. AO2 165.1

Hvis Eli hadde behandlet sønnene som de fortjente, ville han ha avsatt dem fra presteembetet og dømt dem til døden. For å slippe å bringe offentlig vanære og fordømmelse over dem, lot han dem heller beholde sine hellige verv. Han lot dem ture frem i deres korrupte forvaltning av den hellige tempeltjenesten til skade for sannhe-tens sak på en måte som det ville ta mange år å rette opp. Israels dommer hadde forsømt sin oppgave, og Gud tok nå saken i sin egen hånd. AO2 165.2