Alfa og Omega 7
«Ikabod!» - herligheten er borte
Redselsfulle ulykker ramse Jerusalem da Titus gjenopptok beleiringen. Det skjedde ved påsketid da millioner av jøder var samlet innenfor bymurene. Matlagrene, som kunne ha vart i årevis, var tidligere blitt ødelagt under indre stridigheter med mye misunnelse og hevntørst. Nå fikk innbyggerne oppleve alle de redslene som en hungersnød fører med seg. Et mål hvete ble solgt for en talent. Så fryktelig var hungersnøden at folk gnaget læret av beltene, sandalene og skjoldene. I nattemørket listet mange av innbyggerne seg ut for å samle ville planter som vokste utenfor murene, enda mange ble tatt til fange og pint til døde. De som kom tilbake med livet i behold, ble ofte plyndret for det de hadde risikert livet for å få tak i. AoO7 22.1
Makthaverne brukte den mest umenneskelige tortur for å tvinge de stakkars menneskene til å gi fra seg det lille de enda måtte ha. Ikke sjelden ble slike grusomheter utført av personer som selv hadde nok mat, men som bare var oppsatt på å hamstre. AoO7 22.2
Tusenvis døde av sult og pest. Det var som om folk var fullstendig blottet for naturlige følelser. Ektefeller plyndret hverandre. Barn rev maten ut av munnen på sine gamle foreldre. Spørsmålet fra profeten: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn...?» fant svar innenfor murene i denne skjebneramte byen. «Kvinner som før var milde og kjærlige, kokte sine egne barn. Barna ble til føde for dem da mitt folk ble knust.» 27 AoO7 22.3
Nå ble den fjorten hundre år gamle spådommen oppfylt: «Selv den fineste og mest forvente kvinne, som aldri har prøvd å sette foten på jorden, så fin og forvent som hun var, vil se skjevt til sin mann som hun tar i favn, og til sin sønn og datter. Hun vil ikke dele med dem ...barna hun har født. Fordi hun mangler alt, spiser hun dem i hemmelighet, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i byene dine.» 28 AoO7 22.4
De romerske offiserene prøvde å skremme jødene til å overgi seg. De som satte seg til motverge når de ble tatt til fange, ble pisket, pint og korsfestet foran bymurene. Hver dag måtte hundrevis bøte med livet. Disse fryktelige skjenselsgjerninger fortsatte til det var reist så mange kors i Josjafats dal og på Golgata at det var nesten umulig å bevege seg mellom dem. Dette var den redselsfulle oppfyllelsen av den fryktelige dommen som de hadde uttalt over seg selv da de stod foran Pilatus: «La hans blod komme over oss og over våre barn.» 29 AoO7 23.1
Titus ville ha gjort slutt på reds-lene og spart byen fra å bli full-stendig ødelagt. Da han så de døde som lå i hauger i dalskråningen, ble han skrekkslagen. På toppen av Ol-jeberget stod han som tryllebundet og stirret ned på det praktfulle templet, og han gav ordre om at ikke en eneste stein i det måtte røres. Før han prøvde å erobre denne festningen, kom han med en inntrengende oppfordring til jødenes ledere om ikke å tvinge ham til å besudle det hellige stedet med blod. Dersom de ville gå med på å møte ham i kamp på et annet sted, skulle ingen romer krenke det hellige templet. AoO7 23.2
Josefus rettet selv en glødende appell til jødene og bønnfalt dem om å kapitulere for å redde seg selv og byen og helligdommen. Men han ble møtt med bitre forbannelser. Mens han gjorde et siste forsøk på å mane dem til besinnelse, skjøt de piler etter ham. Jødene hadde avvist de inntrengende oppford-ringer fra Guds Sønn. Etthvert for-søk på å overtale dem, gjorde dem bare mer oppsatt på å stå imot til siste slutt. Alt Titus gjorde for å redde templet, var forgjeves. En som var større enn han, hadde sagt at det ikke skulle bli stein tilbake på stein. AoO7 23.3
Den blinde trass som jødenes ledere viste, og de avskyelige for-brytelser som ble begått inne i den beleirede byen, vakte avsky og har-me hos romerne. Til slutt bestemte Titus seg for å storme templet, men om mulig skåne det fra å bli øde-lagt. Men ordren ble ikke fulgt. Et-ter at han om kvelden hadde trukket seg tilbake til teltet, rykket jødene ut fra templet og angrep soldatene utenfor. I kampens hete kastet en av soldatene en brannfakkel inn gjennom en åpning i porten. Like etter stod de sederkledde tilbyggene i lys lue. Titus skyndte seg til åstedet, fulgt av offiserene og mange av soldatene. Han gav sol-datene ordre om å slokke ilden, men ingen lystret ordre. I vilt raseri kastet soldatene brannfakler inn i rommene i tempeltilbyggene og drepte mange som hadde gått i dek-ning der, og det rant blod nedover tempeltrappene. Tusenvis av jøder mistet livet. Over kampgnyet lød ropet: «Ikabod»! - herligheten er borte! AoO7 24.1
Det var umulig for Titus å holde soldatene i sjakk. Sammen med sine nærmeste offiserer gikk han for å inspisere den hellige bygningen innvendig. Det de så, fylte dem med undring. Ilden hadde enda ikke nådd frem til selve helligdommen, og han gjorde et siste forsøk på å redde den. Han løp frem og oppfordret enda en gang soldatene til å slokke ilden. Høvedsmannen Liberalis løftet kommandostaven og forsøkte å tvinge dem til å lystre ordre. Men til og med respekten for keiseren måtte vike for det voldsomme fiendskapet mot jødene, og for villskapen og grådigheten etter krigsbytte. AoO7 24.2
Soldatene så allting omkring seg som glinsende gull i det uhyggelige flammeskjæret. De trodde det fantes uhyre skatter i helligdommen. Uten at noen la merke til det, stakk en soldat en tent fakkel inn mellom dørhengslene, og kort etter stod hele bygningen i brann. Røken og flammene tvang offiserene til å trekke seg tilbake, og den praktfulle bygningen ble overlatt til sin skjebne. AoO7 24.3
For romerne var det et fryktinn-gytende syn. Men hvordan må det ha vært for jødene? Høydedraget som hevet seg over byen, lyste som en vulkan. Med fryktelige brak styrtet den ene bygningen etter den andre sammen og forsvant i flammehavet. Takene av sedertre stod i lys lue. De gylne spirene skinte rødglødende mot himmelen, og fra porttårnene steg ildog røksøyler til værs. Åsene i nærheten ble opplyst, og grupper av mennesker stod der og så på ødeleggelsen med skrekk og fortvilelse. AoO7 24.4
På murene og høydedragene i den øvre del av byen stod folk tett i tett. Noen var bleke av fortvilelse, andre var preget av hevnlyst. Ropene fra de romerske soldatene som stormet frem og tilbake, og skrikene fra opprørerne som omkom i flammene, blandet seg med brølet fra ilden og braket fra de veldige trebjelkene som ramlet ned. Fjellene omkring gjenlød av skrik og klagerop fra folkemengden på murene og høydene. Folk som holdt på å dø av sult, samlet de siste kreftene til et redselsfullt og fortvilt rop. AoO7 25.1
Massakrene inne i byen var enda grusommere enn det som skjedde utenfor. Menn og kvinner, unge og gamle, opprørere og prester, de som sloss og de som tryglet om barmhjertighet, ble meid ned uten forskjell. Tallet på drepte var høyere enn tallet på dem som utførte drapene. De romerske soldatene måtte klatre over hauger av lik for å fullføre ødeleggelsen. 30 AoO7 25.2
Etter at templet var ødelagt, falt hele byen snart i romernes hender. Jødenes ledere oppgav de uinntagelige festningene, og Titus fant dem øde og forlatt. I undring stirret han på dem og sa at Gud hadde gitt dem i hans hånd, for ingen krigsmaskin, hvor effektiv den enn måtte være, kunne ha utrettet noe mot de veldige festningsverkene. Både byen og templet ble jevnet med jorden, og grunnen der templet hadde stått, ble pløyd «som en åker». 31 AoO7 25.3
Under beleiringen og massakrene som fulgte, mistet over en million mennesker livet. De som overlevde, ble solgt som slaver eller slept til Rom for å kaste glans over erobrerens triumftog. Andre ble kastet for villdyr i amfiteatrene eller spredt rundt omkring i verden. AoO7 25.4
Jødene hadde smidd sine egne lenker. De hadde selv fylt hevnens beger. Den totale ødeleggelsen som ramte nasjonen, og de ulykkene som fulgte dem i atspredelsen, var bare frukten av det de selv hadde sådd. Profeten hadde uttalt: «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?» «Din synd har ført deg til fall.» 32 AoO7 25.5
Lidelsene de gjennomlevde blir ofte fremstilt som en straff Gud hadde bestemt. På den måten prøver den store bedrageren å skjule sitt eget verk. Ved å forkaste Guds nåde og kjærlighet var de selv skyld i at Guds beskyttelse ble fjernet, og at Satan fikk gjøre med dem slik han selv lystet. De grusomheter som fant sted da Jerusalem ble ødelagt, viser hvordan Satan lar sin hevntørst gå ut over dem som gir seg i hans vold. AoO7 26.1