Alfa og Omega 7

I sikkerhet på Wartburg

Ikke lenge etter fikk Luther pålegg fra keiseren om å reise hjem igjen, og han var klar over at fordømmeise ville bli det neste. Truende skyer hang over stien der han skulle gå, men da han reiste fra Worms, var han likevel glad og takknemlig. «Djevelen selv voktet pavens borg,» sa han. «Men Kristus har slått en stor sprekk i den, og Satan ble nødt til å innrømme at Herren er mektigere enn han.» ³⁴ AoO7 139.2

Luther ville nødig at hans steile holdning skulle bli oppfattet som opprør. Etter avreisen skrev han derfor til keiseren: «Gud som ransaker hjerter, vet at jeg gjerne vil lyde keiseren på godt og ondt, i liv og i død, og uten noe annet forbehold enn Guds ord som mennesket lever av. I alle livets forhold skal min troskap være urokkelig, for det betyr ikke noe for frelsen om vi taper eller vinner her. Men når det gjelder de evige ting, vil Gud ikke at vi skal bøye oss for andre mennesker, for underkastelse i åndelige saker er i virkeligheten tilbedelse, som bare Skaperen har krav på.» ³⁵ AoO7 140.1

På reisen tilbake fra Worms ble Luther møtt med enda større hjertelighet enn da han reiste dit. Kirke-ledere bød den utstøtte munken velkommen, og øvrighetspersoner hedret den mannen som keiseren hadde fordømt. Han ble oppfordret til å preke, og tross keiserens forbud gikk han igjen opp på prekestolen. «Jeg har aldri forpliktet meg til å lenkebinde Guds ord,» sa han, «og jeg vil heller aldri gjøre det.» ³⁶ AoO7 140.2

Han hadde ikke vært lenge borte fra Worms før pavens menn fikk keiseren til å sende ut en kunngjøring. Der ble Luther fordømt som «Satan selv i menneskeskikkelse og kledd i munkekappe». ³⁷ Ordren gikk ut på å stanse ham så snart leidet utløp. Ingen skulle ha lov til å huse ham, gi ham mat og drikke eller støtte ham i ord eller handling hverken offentlig eller privat. Folk kunne pågripe ham hvor som helst og overlevere ham til myndighetene, og skriftene hans skulle ødelegges. Også tilhengerne hans skulle fengsles og deres eiendom konfiskeres. Alle som våget å trosse dette påbud, skulle rammes av de samme bestemmelser. AoO7 140.3

Kurfyrsten av Sachsen og de fyrs-tene som stod på Luthers side, forlot Worms like etter Luther, og keiserens påbud ble vedtatt av riksdagen. Pavens menn triumferte. De mente at reformasjonens skjebne nå var beseglet. AoO7 140.4

Gud hadde sørget for en utvei for sin tjener i denne farens stund. Et vaktsomt øye hadde fulgt ham, og en trofast og storsinnet person hadde bestemt seg for å redde ham. Det var klart at Rom ikke ville nøye seg med noe mindre enn hans død. Bare ved å holde ham skjult kunne han unngå løvens gap. AoO7 140.5

Gud beveget Fredrik av Sachsen til å legge en plan for å beskytte Luther. Ved hjelp av trofaste venner ble planen satt ut i livet, og han ble forsvarlig skjult for både venner og fiender. På hjemreisen ble han «overfalt», skilt fra resten av følget og i hast ført gjennom skogen til Wartburg, en øde fjellfestning. Både overfallet og bortføringen var holdt så hemmelig at ikke engang kurfyrst Fredrik selv visste hvor han var. Dette ble gjort med beregning. Så lenge kurfyrsten ikke visste hvor Luther oppholdt seg, kunne han ikke røpe noe. Han var tilfreds med å vite at han var i sikkerhet. AoO7 140.6

Våren, sommeren og høsten gikk, og det ble vinter. Og Luther var fremdeles innesperret. Aleander og tilhengerne hans frydet seg da det syntes som om evangeliets lys skulle slokne. Men Luther holdt tvert imot på å fylle lampen fra sannhetens forrådshus, og lyset skulle snart skinne enda klarere. AoO7 141.1