Alfa og Omega 7

Røsten fra Rom

Nyheten om at Luther skulle bli fremstilt for riksdagen vakte stort oppstyr i Worms. Hieronymus Aleander, den pavelige utsending som hadde fått i oppdrag å ta seg av denne saken, ble forskrekket og forbitret. Han var klar over at utfallet ville skade kirken. Å ta opp en sak etter at paven hadde avsagt sin kjennelse, ville være å vise forakt for hans suverenitet. Dessuten var han redd for at denne veltalende mannens sterke argumenter kunne få mange av fyrstene til å ta avstand fra pavens sak. Derfor var han svært uenig med keiseren i at Luther skulle få komme til Worms. AoO7 121.1

Det var omtrent på denne tiden at bannbullen mot Luther ble kjent. Dette i forbindelse med henvendelsen fra pavens utsending gjorde at keiseren gav etter. Han skrev derfor til kurfyrsten at dersom Luther ikke ville tilbakekalle, måtte han bli i Wittenberg. AoO7 121.2

Aleander var ikke tilfreds med denne seieren, men arbeidet med kraft og kløkt for å få Luther dømt. Med en iver som var en bedre sak verdig, appellerte han til fyrstene, prelatene og andre medlemmer av forsamlingen, og anklaget Luther for oppvigleri, opprør, ugudelighet og blasfemi. Den hardhet og fanatisme som pavens representant la for dagen, viste altfor tydelig hva som bodde i ham. «Det er hat og hevnlyst mer enn nidkjærhet og fromhet som driver ham,» sa folk. ³ Mer enn noen gang før var majoriteten i riksdagen innstilt på å se med velvilje på Luthers sak. AoO7 121.3

Aleander gikk hardt inn for å overbevise keiseren om at det var hans plikt å håndheve det som paven hadde bestemt. Men ifølge tysk lov kunne dette bare gjøres med fyrstenes samtykke. Til slutt gav keiser Karl etter og bad pavens sendemann om å legge saken frem for riksdagen. AoO7 121.4

«Det var en stor dag for den pa-velige utsending. Forsamlingen var stor, og saken enda større. Aleander skulle tale på vegne av Rom, ...alle kirkers mor og herskerinne. Han skulle forsvare Peters forrang overfor kristenhetens ledere. Han var meget veltalende og var helt på høyde med situasjonen. Det falt seg slik at den dyktigste taler skulle representere romerkirken overfor den høyeste myndighet før dommen falt.» ⁴ AoO7 121.5

Det var med bange anelser at de som støttet Luther, avventet virk-ningen av Aleanders tale. Kurfyrsten av Sachsen var ikke selv til stede, men han hadde sørget for at noen av hans rådgivere var der for å notere det pavens utsending sa. AoO7 122.1

Aleander satte hele sin kunnskap og veltalenhet inn på å utrydde sann-hetens sak. Han rettet den ene an-klagen etter den andre mot Luther og beskyldte ham for å være en fiende av kirke og stat, levende og døde, geistlige og legfolk, kirkemøter og den enkelte kristne. «I Luthers villfarelser er det nok til å dømme hundre tusen kjettere til bålet,» erklærte han. AoO7 122.2

Til slutt prøvde han å fremstille reformasjonens tilhengere i et ufor-delaktig lys. «Hvem er alle disse lut-heranere?» sa han. «En flokk ufor-skammede skolemestere, korrupte prester, lastefulle munker, uvitende sakførere og utlevde adelsmenn, foruten vanlig folk som de har ført på villspor. De har lite å stille opp mot pavens tilhengere i antall, kyndighet og makt. En enstemmig kjennelse fra denne promintente forsamling vil opplyse de enfoldige, advare de uforsiktige, befeste de vaklende og styrke de svake.» ⁵ AoO7 122.3