Alfa og Omega 7

Ve over Jerusalem!

Mens Herodes regjerte, gjorde han mye for å forskjønne byen. Han bygde også tårn, murer og festningsverker i tillegg til den naturlige beskyttelsen byen hadde fordi den lå så gunstig til. Den ble regnet som nærmest uinntagelig. Hvis noen den gangen offentlig hadde spådd at byen skulle bli ødelagt, ville han i likhet med Noah på sin tid blitt kalt en forrykt ulykkesprofet. Men Kristus hadde sagt: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.» ¹⁷ Guds dom var blitt forkynt over Jerusalem på grunn av folkets synd, og deres ubøyelige vantro gjorde straffedommen uunngåelig. AoO7 17.5

Gjennom profeten Mika hadde Herren sagt: «Hør dette, høvdinger i Jakobs ætt, dere styresmenn i Israel, dere som avskyr rettferd og gjør det rette kroket, som bygger Sion med bloddåd og Jerusalem med urett! Der dømmer høvdingen for betaling, presten tar lønn for lære, og profeten spår for penger. Likevel støtter de seg til Herren og sier: «Er ikke Herren midt iblant oss? Det hender ikke oss noe vondt.»» ¹⁸ AoO7 18.1

Dette var et sant bilde av de demoraliserte og egenrettferdige innbyggerne i Jerusalem. De mente ut de holdt Guds bud til punkt og prikke, men i virkeligheten overtrådte de dem alle. De hatet Kristus fordi hans renhet og hellighet avslørte deres egen ugudelighet, og de gav ham skylden for alle ulykker som hadde rammet dem på grunn av deres synd. Enda de visste at han var uten synd, påstod de at hans død var nødvendig av hensyn til nasjonens sikkerhet. «Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt,» sa jødenes ledere. ¹⁹ Hvis de ofret Kristus, ville de kanskje enda en gang kunne bli et sterkt og samlet folk. Slik resonnerte de, og de var enige med øverstepresten da han erklærte at det var bedre at én mann døde for folket enn at hele folket omkom. AoO7 18.2

På den måten hadde jødenes ledere bygd «Sion med bloddåd og Jerusalem med urett», som profeten Mika uttrykte det. De drepte Kristus fordi han refset dem for deres synd. Likevel var selvrettferdigheten så stor at de betraktet seg som Guds utvalgte og ventet at Herren ville redde dem fra fienden. «Derfor skal Sion - for deres skyld - pløyes som en åker. Jerusalem skal bli en steinhaug og tempelberget en skogkledd ås.» ²⁰ AoO7 18.3

Herren ventet nesten førti år etter at Jesus hadde forkynt dommen over Jerusalem, før han sendte straffedommen over byen og folket. Han viste en nesten utrolig langmodighet mot dem som hadde forkastet hans evangelium og drept hans Sønn. Lignelsen om det ufrukt-bare treet viste Guds handlemåte med jødefolket. Ordren lød: «Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?» ²¹ AoO7 18.4

Likevel sparte Herren det enda en liten stund. Fremdeles var det mange blant jødefolket som ikke kjente Kristus og hans misjon. Og barna hadde ikke hatt de samme muligheter eller fått det lyset som foreldrene deres hadde avvist. Ved apostlenes og deres medarbeideres forkynnelse ville Gud opplyse dem. De skulle få se hvordan forutsigelsene var blitt oppfylt. Dette gjaldt ikke bare Kristi fødsel og hans liv, men også hans død og oppstandelse. Barna skulle ikke lastes for foreldrenes synder. Men når de hadde fått kjennskap til alt det lys foreldrene hadde mottatt, og forkastet det de selv fikk i tillegg, var også de medskyldige. AoO7 18.5

Guds overbærenhet med Jerusalem bidrog bare til at jødene ble enda mer ubøyelige og ubotferdige. Hatet og grusomheten mot Jesu disipler gjorde at de forkastet det siste tilbud om nåde. Nå trakk Gud sitt vern fra dem og holdt ikke lenger Satan og de demoniske kref-ter tilbake. Dermed ble folket overlatt til den lederen de selv hadde valgt. Innbyggerne i Jerusalem hadde avvist Kristi nåde som ville ha satt dem i stand til å overvinne de onde tendensene, men nå fikk disse overtaket. AoO7 19.1

Satan tente de voldsomste og mest primitive følelser i folket så de ikke lenger tenkte klart, men mistet besinnelsen og ble behersket av innskytelser og blindt raseri, og de ble besatt av djevelsk grusomhet. I familielivet og i samfunnet ellers, blant høy og lav uten forskjell, florerte mistenksomhet, misunnelse, hat, splid, opprør og drap. Det var ikke trygt noe sted. Venner og slektninger forrådte hverandre. For-eldre drepte barna sine, og barna drepte foreldrene. Folkets ledere hadde ingen selvbeherskelse. Ukon-trollert raseri gjorde dem til tyranner. AoO7 20.1

Jødene hadde godtatt falske an-klager for å kunne dømme Guds Sønn. Nå gjorde falske anklager li-vet usikkert for dem selv. I hand-ling hadde de sagt: «La oss få være i fred for Israels Hellige!» ²² Nå ble ønsket deres oppfylt. Frykten for Gud uroet dem ikke lenger. Satan ledet nasjonen, og de øverste bor-gerlige og religiøse myndigheter var i hans vold. AoO7 20.2

Lederne for de partiene som el-lers lå i innbyrdes strid, gikk som-me tider sammen om å plyndre og torturere sine ofre. Etterpå gikk de igjen løs på hverandres tilhengere og slo ned uten skånsel. Ikke en-gang respekten for templet fikk dem til å legge bånd på seg. De som var i templet for å tilbe, ble slått ned foran alteret, og likene ble liggende og forpeste helligdommen. I blindt overmot uttalte opphavs-mennene til dette djevelske ødeleggelsesverk at de ikke var det minste redd for at Jerusalem skulle bli ødelagt. Den var jo Guds egen by. Endog mens de romerske solda-tene omringet templet, prøvde de å bestikke falske profeter til å for-kynne at folk bare skulle vente på at Gud kom og reddet dem. AoO7 20.3

Helt til det siste trodde de at Gud ville gripe inn og slå fienden. Men Israel hadde forkastet Guds beskyt-telse og var nå uten forsvar. En fryktelig skjebne hadde rammet Jerusalem. Byen var i oppløsning på grunn av indre stridigheter. Gatene var røde av blod fra innbyggere som hadde drept hverandre, mens fremmede hærer brøt ned fest-ningsverkene og drepte dem som forsvarte byen. AoO7 20.4

Alt det Kristus hadde forutsagt om Jerusalems ødeleggelse, ble nøy-aktig oppfylt. Jødene fikk erfare at Jesus snakket sant da han sa: «Det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.» ²³ AoO7 20.5

Tegn og under skjedde, og det ble varslet ulykker og dom. Midt på natten skinte et unaturlig lys over templet og alteret. Ved solnedgang tok skyene form av stridsvogner og soldater som fylket seg til kamp. Prestene som hadde nattjeneste i templet, ble skremt av mystiske ly-der. Jorden skalv, og fra alle kanter lød ropet: La oss komme oss bort! Østporten, som var så tung at tjue mann med nød og neppe kunne lukke den, og som var boltet til svære jernstolper som gikk langt ned i steinfundamentet, ble midt på natten åpnet av usynlige krefter. ²⁴ AoO7 20.6

I sju år hadde en mann travet frem og tilbake i gatene og forkynt at ulykke ville ramme byen. Dag og natt sang han den dystre klage-sangen: «En røst fra øst! En røst fra vest! En røst fra de fire vinder! En røst mot Jerusalem og mot templet! En røst mot brudgommene og bru-dene! En røst mot hele folket!» ²⁵ AoO7 21.1

Denne merkelige mannen ble fengslet og pisket, men han klaget ikke. Når han ble hånet og plaget, svarte han bare: «Ve over Jerusalem! Ve over innbyggerne!» Varselsropene opphørte ikke før han ble drept under beleiringen han hadde forutsagt. AoO7 21.2