Alfa og Omega 7

Truende stormskyer

Håpets og nådens tid var snart forbi. Lenge hadde Gud holdt vre-den tilbake, men nå var begeret nesten fullt. Stormskyene som gjennom århundrer i frafall og opp-rør hadde samlet seg over det skyldtyngede folket, skulle snart bryte løs. Han som alene kunne frelse dem fra skjebnen som truet, var blitt foraktet, hånet og forkastet og skulle snart bli korsfestet. Når Kristus ble hengt på korset, ville Israel ikke lenger være et velsignet og priviligert folk. AoO7 13.4

Et eneste menneske som går for-tapt, er en ulykke så stor at den ikke kan oppveies av all verdens rikdom og goder. Men da Kristus skuet ut over Jerusalem, så han den skjebnen som ville ramme en hel by og et helt folk - den byen og det folket som Gud en gang hadde valgt ut til å være hans særskilte eiendom. AoO7 14.1

Profeter hadde grått over Israels frafall og over de fryktelige øde-leggelser som rammet dem på grunn av synd. Jeremia ønsket at øynene hans var en tårekilde, slik at han kunne gråte dag og natt over de drepte blant sine landsmenn og over Herrens folk som var ført i fangenskap. ¹⁰ Hvilken sorg måtte ikke Jesus føle da han med profetblikk ikke bare så frem gjennom år, men århundrer! Han så domsengelen med sverdet løftet mot der» byen der Herren i så lang tie» hadde hatt sin bolig. AoO7 14.2

Fra toppen av Oljeberget, der Titus og hæren hans senere stod, så han ut over dalen på tempelgården og søylegangene. Med sorg i sinnet så han i et fryktelig syn hvordan murene var omringet av fremmede krigshærer. Han hørte trampingen av soldater som fylket seg til krig. Han hørte røsten av mødre og barn som ropte etter mat i den kringsatte byen. Han så at det praktfulle templet, slottene og tårnene ble et bytte for flammene. Der de hadde stått, var det bare rykende ruiner. AoO7 14.3

I sin fremtidsvisjon så Jesus at paktsfolket var spredt omkring i alle land lik vrakrester på en øde kyst. Ødeleggelsen som snart skulle ramme innbyggerne i byen, var bare den første sup av vredesbegeret som de på dommens dag skulle tømme til siste dråpe. Guddommelig medfølelse og en inderlig kjærlighet kom til uttrykk i disse sorgens ord: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Hadde du bare vært klar over at Herren gjestet deg, og skjønt hva som tjente til fred, du som har nytt større gunst enn noen annen nasjon! Jeg har holdt rett-ferdighetens engel tilbake og har bedt deg vende om, men forgjeves. Ikke bare sendebud og profeter har du avvist og forkastet, men Israels hellige, din forløser. Hvis du blir ødelagt, er det din egen skyld. «Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv.» ¹¹ AoO7 14.4