Alfa og Omega 7

Storbritannia under pavelig påtrykk

I Storbritannia hadde den opp-rinnelige kristendomsform tidlig festet rot. Britene tok imot evange-liet i de første århundrer, før det ble påvirket av romerkirkens frafall. Forfølgelser som hedenske keisere satte i verk, og som strakte seg helt til disse fjerne kyster, var det eneste disse første menighetene i England mottok fra Rom. Mange kristne som ble forfulgt i England, fant et fristed i Skottland. Derfra ble evangeliet brakt videre til Irland. I hvert av disse landene ble det mottatt med glede. AoO7 49.1

Da sakserne invaderte England, fikk hedenskapet overtaket. Erob-rerne nektet å ta imot undervisning fra slavene, og de kristne måtte derfor gå i dekning i fjellene og på de ville vidder. Lyset var nok skjult for en tid, men det eksisterte fortsatt. I Skottland hundre år senere brøt det frem med en klarhet som nådde til fjerne land. AoO7 49.2

Fra Irland kom den fromme Columba (521-97) og hans medarbei-dere. De samlet de spredte troende omkring seg på den ensomme øya Iona som ble en viktig base for mi-sjonsvirksomheten. Blant predikan-tene deres var det en som helligholdt den bibelske sabbat. Slik ble den kjent ute blant folk. På Iona ble det også opprettet en skole. Derfra ble det sendt misjonærer ikke bare til Skottland og England, men til Tyskland og Sveits, ja endog til Italia. AoO7 49.3

Men romerkirken hadde kastet øynene på Storbritannia og bestemte seg for å bringe riket inn under sitt maktområde. På 500-tallet gikk misjonærer i gang med å omvende de hedenske sakserne. De ble velvillig mottatt av de stolte barbarene, og mange tusen ble overtalt til å ta imot den katolske troslære. Etter hvert som arbeidet gikk frem, kom de pavelige utsendinger og tilhengerne deres i kontakt med de opprinnelige kristne. Det var en slående kontrast mellom dem. Den lokale kristne befolkning var preget av enkelhet og ydmykhet, og deres lære og liv var i samsvar med Guds ord, mens pavens folk utfoldet pomp og prakt og var preget av overtro og hovmod. AoO7 49.4

Romerkirkens utsendinger for-langte at disse kristne menighetene skulle anerkjenne pavens suverenitet. Britene svarte ydmykt at de respekterte alle mennesker, men at paven ikke hadde noen rett til å do-minere kirken. De ville bare vise ham den samme ærbødighet som de skyldte enhver Kristi etterfølger. Gjentatte forsøk ble gjort på å vinne dem for romerkirken. Men disse ydmyke kristne som var overrasket over den arrogante holdning som kirkens utsendinger la for dagen, svarte bestemt at de ikke kjente noen annen herre enn Kristus. AoO7 49.5

Nå viste pavedømmet sitt sanne ansikt. Den romerske representanten uttalte: «Om dere ikke vil ta imot brødre som kommer med fred, får dere fiender som bringer krig. AoO7 50.1

Dersom dere ikke vil gå sammen med oss og vise sakserne veien til livet, kommer de til å gi dere banesåret.» ¹ Dette var ikke tomme trusler. Krig, intriger og svik ble brukt mot disse vitner for bibelsk kristendom, og til slutt ble menig-hetene i England utryddet eller tvun-get til å akseptere pavens overhøyhet. AoO7 50.2

I land som lå utenfor romerkirkens maktområde, fantes det grupper av kristne som i flere hundre år holdt seg nesten fri for pavelig korrupsjon. De var omgitt av hedenskap og ble i tidens løp påvirket av det. Men fortsatt betraktet de Bibelen som den eneste trosnorm og rettet seg etter mange av dens lærepunkter. Disse kristne trodde at Guds lov hadde evig gyldighet, og de holdt sabbaten i samsvar med det fjerde bud. I Sentral-Afrika og blant armenerne i Asia fantes det menigheter som trodde og praktiserte dette. AoO7 51.1