Alfa og Omega 7

«Rensingen» av helligdommen

Det som foregikk i helligdommen i det gamle Israel, lærer oss viktige ting om forsoningen. En stedfortreder ble godtatt, men blo-det fra offerdyret kunne ikke fjerne synden. Et middel til å overføre den til helligdommen ble derfor skaffet til veie. Når synderen ofret blod, anerkjente han lovens autoritet. Han kjente seg også skyldig i overtredelse og gav uttrykk for ønsket om å få tilgivelse ved tro på Frelseren som skulle komme. Men han var enda ikke helt fritatt for lo-vens fordømmelse. AoO7 353.5

På den store soningsdagen tok øverstepresten imot et offerdyr fra folket og gikk deretter inn i Det al-ler helligste med blodet fra dette dyret og stenket det på soningsste-det like over loven, for å oppfylle lovens krav. Som mellommann tok han deretter syndene på seg selv og bar dem ut av helligdommen. Mens han la hendene på hodet til den le-vende bukken, bekjente han alle disse syndene over den og overførte dem symbolsk til denne bukken, som deretter bar dem bort, og de ble ansett som fjernet for alltid. AoO7 353.6

Slik foregikk tjenesten i den hel-ligdommen som var «en etterligning og en skygge av det himmelske». Det som var symbolske handlinger i helligdommen på jorden, foregår i virkeligheten i den himmelske helligdom. Etter sin himmelfart be-gynte Kristus sin gjerning som vår øversteprest. Hebreerbrevet sier: «For Kristus gikk ikke inn i en hel-ligdom som er gjort av menneske-hånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.» ¹⁸ AoO7 354.1

Den tjenesten presten utførte gjennom året i Det hellige «innenfor forhenget», som var inngangsdøren og skilte Det hellige fra forgården, viser den tjenesten Kristus begynte ved sin himmelfart. I den daglige tjenesten skulle presten komme frem for Gud med blodet av syndofferet og med røkelsen som steg opp sammen med folkets bønner. På samme måte brakte Kristus sitt blods fortjeneste frem for Faderen sammen med sin egen rettferdighet og de botferdige troendes bønner. Slik har tjenesten foregått i Det hellige i den himmels-ke helligdom. AoO7 354.2

Dit fulgte disiplene Kristus i tro da han for opp og forsvant av syne. Der hadde håpet deres funnet feste. «Dette håpet er et trygt og fast anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen, dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid.» «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.» ¹⁹ AoO7 354.3

I atten hundre år fortsatte denne tjenesten i Det hellige i himmelen. Kristi blod som ble brakt frem på vegne av botferdige syndere, sikret dem Faderens tilgivelse og aner-kjennelse, selv om syndene fremdeles stod i himmelens bøker. AoO7 354.4

Likesom den symbolske helligdomstjenesten hvert år ble avsluttet med en spesiell soningsdag, finner det sted en lignende handling for å fjerne all synd fra den himmelske helligdom før Kristus avslutter sin frelsergjerning. Det er den tjenesten som begynte da de to tusen tre hundre dagene utløp. Som profeten Daniel hadde forutsagt, gikk vår store øversteprest da inn i Det aller helligste for å utføre den siste delen av sin viktige gjerning - å «rense» helligdommen. AoO7 354.5

I gammel tid ble folkets synd i tro lagt på syndofferet, og ved offerblodet ble den symbolsk overført til den synlige helligdommen. Slik blir de botferdiges synder i den nye pakt i tro lagt på Kristus og overført til helligdommen i himmelen. AoO7 354.6

På samme måte som den symbolske rensingen av helligdommen på jorden skjedde ved at synden ble fjernet, skal rensingen av helligdommen i himmelen skje ved at syndene som er nedskrevct der, blir ljernet eller slettet. Men før det kan skje, må bøkene granskes for å gjøre del klart hvem som har angret sin synd og tatt imot Kristus i tro og derfor har del i hans soningsverk. Rensingen av helligdommen forutsetter derfor en undersøking og en rettergang. Dette må skje før Kristus kommer for å utfri sitt folk. For når han kommer, har han lønnen med «for å gjengjelde enhver etter hans gjerning». AoO7 354.7

De som fulgte profetordets lys, ble nå klar over at Kristus ikke skulle komme tilbake i 1844, ved slutten av de to tusen tre hundre dagene, men at han da gikk inn i Det aller helligste i den himmelske helligdom for å utføre den siste delen av soningstjenesten som en forberedelse for sin gjenkomst. De ble også klar over at syndofferet pekte frem til Kristus som skulle ofres, og at øverstepresten representerte Kristus som mellommann. Likeså at syndebukken symboliserte Satan, syndens opphavsmann, som til sist må bøte for synden han har påført de botferdige. AoO7 355.1

Når øverstepresten med blodet av syndofferet fjernet syndene fra helligdommen, la han dem på synde-bukken. Når Kristus med sitt eget blod fjerner sitt folks synder fra den himmelske helligdom ved slutten av sin midlertjeneste, lar han Satan få den endelige straffen idet dommen blir fullbyrdet. Syndebukken ble sendt ut i ødemarken og kom aldri mer tilbake. På samme måte vil Satan for all fremtid bli forvist fra Gud og hans folk. Han blir tilintetgjort når synd og syndere til sist skal utslettes. AoO7 355.2