Alfa og Omega 7

Frafallet brer seg

Hva var årsaken til det store fra-fallet? Hvordan var det at kirken begynte å vike av fra det enkle evangelium? Ved å etterligne he-denske skikker for at det skulle bli lettere for hedningene å akseptere kristendommen. Paulus uttalte al-lerede på sin tid: «Lovløshetens hemmelighet er alt virksom.» Så lenge apostlene levde, var menighe-ten forholdsvis ren. Men mot slutten av det annet århundre skjedde det store endringer. Den opprinnelige enkelhet forsvant, og etter hvert som de gamle døde, begynte deres etterkommere, sammen med de nyomvendte, ganske ubemerket å omforme forholdene. ¹³ AoO7 326.5

For å sikre seg flere tilhengere senket de kristendommens høye standard. Resultatet var at hedenskapets flodbølge strømmet inn i kirken og førte sine egne skikker, vaner og avguder med seg. Etter hvert som kristendommen sikret seg støtte og anerkjennelse fra de verds-lige makthavere, ble den i navnet godtatt av de fleste. Mange som gav seg ut for å være kristne, fortsatte li-kevel å være hedninger og tilbad sine avguder i hemmelighet. ¹⁴ AoO7 326.6

Er ikke det samme skjedd i nesten hvert kirkesamfunn som kaller seg protestantisk? Etter hvert som grunnleggerne dør, de som hadde den virkelige reformasjonsholdning, begynner deres etterkommere å omforme bevegelsen. Mens reformatorenes etterkommere blindt hol-der fast på fedrenes trosbekjennelse og avviser enhver sannhet som de ikke så, følger de ikke fedrenes eksempel når det gjelder ydmykhet, selvfornektelse og forsakelse. På den måten forsvinner den opprinnelige enkelhet. En flodbølge av verdslighet strømmer inn og bringer med seg sine skikker, seremonier og avguder. AoO7 326.7

De som gir seg ut for å følge Kristus, dyrker i utpreget grad venn-skap med verden som er «fiendskap mot Gud». De mest alminnelige kirkesamfunn er kommet langt bort fra Bibelens norm for ydmykhet, selvfornektelse, enkelhet og guds-frykt. AoO7 327.1

Da John Wesley en gang talte om riktig bruk av penger, sa han: «Sløs ikke med en så dyrebar talent bare for å tilfredsstille øynenes lyst med kostbare klær og unødvendige smyk-ker. Bruk dem ikke til overdreven utsmykning av hjemmet, til unød-vendige og dyre møbler, kostbare malerier og annen overflødig pryd. ... Bruk ikke penger for å tilfreds-stille forfengeligheten og for å vekke ros og beundring.... Så lenge du gjør godt mot deg selv, vil folk snakke pent om deg. Når du er kledd «i purpur og fineste lin», og lever «i fest og glede dag etter dag», vil mange sikkert beundre deg for din fine smak, din gavmild-het og gjestfrihet. Men kjøp ikke deres ros så dyrt. Vær heller tilfreds med den ros som kommer fra Gud.» ¹⁵ Mange menigheter i vår tid forkaster et slikt syn. AoO7 327.2

På mange steder er det populært å bære kristennavnet. Statsmenn, politikere, jurister, leger og forret-ningsfolk er blitt medlemmer av et eller annet kirkesamfunn for å sikre seg tillit og aktelse og for å fremme sine egne private interesser. Slik prøver de å skjule sine urettferdige handlinger bak en kristen bekjennelse. AoO7 327.3

Rikdommen og innflytelsen som disse verdsligsinnede medlemmer har, føles som en styrke for de for-skjellige trossamfunn, og de er vil-lige til å gå enda lenger for å vinne popularitet og øke sitt medlemstall. De bygger praktfulle kirker i de fi-neste strøk og utstyrer dem på den mest overdådige måten. Medlem-mene kler seg kostbart og etter siste mote. Talentfulle predikanter som kan samle mange tilhørere og un-derholde forsamlingen, får høy lønn. De bør helst ikke påtale folks syndige liv, men tale vennlig og be-hagelig til fint folks ører. Aktverdi-ge syndere får sine navn i kirkebø-kene, og fornemme synder skjuler seg under gudfryktighetens kappe. AoO7 327.4

Et innflytelsesrikt tidsskrift had-de dette å si om de kristnes hold-ning til verdslighet: «Uten å merke det har kristenheten gitt etter for tidsånden og har avpasset gudstjenesten etter tidens krav.» «Kirke-samfunnene benytter ethvert middel for å gjøre religionen tiltrekkende.» I «New York Independent» stod dette å lese om situasjonen: «Skillelinjen mellom dem som be-kjenner seg som kristne og dem som ikke gjør det, blir stadig mer uklar, og energiske personer på begge sider arbeider iherdig for å fjerne all forskjell på deres levesett og fornøyelser.» «Når kristendommen er populær, bidrar det i høy grad til å øke tallet på dem som gjerne vil ha del i dens goder uten å møte dens krav.» AoO7 327.5

Den presbyterianske teologen Howard Crosby uttalte: «Det er ytterst foruroligende at Kristi menighet i så liten grad oppfyller sin Herres hensikt. Likesom jødene i gammel tid lot det fortrolige samkvem med avgudsdyrkere forstyrre deres for-hold til Gud, oppgir Kristi menighet i dag de guddommelige ret-ningslinjer fordi den har et utilbør-lig forhold til en vantro verden. Den følger den gudløse verdens nedbrytende, men ofte besnærende seder og skikker, ved å resonnere på en måte som er helt fremmed for Guds ord, og som står i skarp kon-trast til all åndelig vekst.» ¹⁶ AoO7 328.1

I denne malstrøm av verdslighet og nytelsessyke forsvinner nesten all selvfornektelse og oppofrelse for Kristi skyld. «Noen av dem som nå tar aktivt del i menighetslivet, ble som barn oppdratt til å ofre for å kunne gi eller utføre noe for Kristus. Men dersom det i dag er behov for midler, må det endelig ikke komme noen oppfordring om å gi. Slikt må ikke forekomme. Arranger heller en basar, en opptreden, en fest - hva som helst som kan more folk.» AoO7 328.2

I sin nyttårstale i 1873 uttalte guvernør Washburn fra Wisconsin: «Det er behov for en lov som kan forby hasardspill. Det finnes over-alt. Uten å ville det går selv menig-heter av og til djevelens ærend. Velgjørenhetskonserter, tombola og lotteri, ofte til støtte for religiøse eller veldedige formål, men som ikke alltid er like ideelle, er bare tiltak for å skaffe penger uten å yte noe til gjengjeld. Ikke noe er så demoraliserende og berusende, sær-lig for de unge, som det å skaffe seg penger og andre verdier uten arbeid. Når aktverdige personer tar del i den slags lykkespill og beroliger samvittigheten med at pengene går til et godt formål, er det ikke merkelig at de unge legger seg til vaner som nesten sikkert kan føres tilbake til slikt hasardspill.» AoO7 328.3

Lysten til å ligne verden trenger seg inn overalt i kristenheten. I en preken Robert Atkins holdt i Lon-don, ble det tegnet et mørkt bilde av det åndelige forfall i England: «Det blir stadig færre rettferdige på jorden, og ingen bryr seg om det. Bekjennende kristne i alle me-nigheter elsker verden, følger dens skikker, liker å ha det makelig og trakter etter ære. De er kalt til å lide med Kristus, men tåler ikke engang å bli irettesatt. Frafall, frafall, fra-fall står det skrevet over kirkedøre-ne. Dersom de visste det eller følte det, var det håp, men akk, de roper: «Vi er rike, vi har overflod og mangler ingen ting.» ¹⁷ AoO7 328.4

Den store synden som Babylon blir anklaget for, består i at «hennes horeliv har vært som berusende vin for dem som bor på jorden». Den berusende drikk som hun byr verden, er de falske læresetninger hun har godtatt som følge av sitt utilbørlige forhold til de verdslige makter. Vennskapet med verden ødelegger hennes tro, og hun øver en nedbrytende innflytelse på verden ved at hun forkynner læresetninger som går på tvers av de klare utsagn i Den hellige skrift. AoO7 329.1

Romerkirken sørget for at folk ikke fikk lese Bibelen, og krevde at alle i stedet skulle godta kirkens lære. Det var reformasjonen som åpnet Guds ord for menneskene. Men det er også et faktum at kris-tenheten i vår tid lærer å bygge sin tro på kirkens bekjennelse og un-dervisning i stedet for på Bibelen. AoO7 329.2

Den presbyterianske presten Charles Beecher sa om de protestantiske kirkesamfunn: «De er like følsomme for kritikk mot trosbekjennelsen som kirkefedrene var for kritikk mot den økende ærbødighet de selv fremelsket overfor helgener og martyrer. De evangeliske samfunn innenfor protestantismen har til de grader bundet sine egne og hverandres hender at ingen kan bli prest uten at han anerkjenner en el-ler annen bok i tillegg til Bibelen. Det er ingen overdrivelse å hevde at innflytelsen fra trosbekjennelsene er så sterk at den er i ferd med å forby Bibelen like virkelig som romer-kirken gjorde, selv om det skjer på en mer raffinert måte.» ¹⁸ AoO7 329.3

Når sannhetstro forkynnere for-klarer Guds ord, står lærde personer frem, lærere i teologi som gir seg ut for å forstå Bibelen. De stempler sanne lærepunkter som kjetteri, og avfeier dermed sannhetssøkende mennesker. Hvis verden ikke var så beruset av Babylons vin, ville mennesker i hopetall bli overbevist og vende om ved de klare og konsise sannheter i Guds ord. Men troslæren virker så forvirrende og uharmonisk at folk ikke vet hva de skal tro. Kirken har selv en stor del av skylden for at verden ikke tar imot evangeliet. AoO7 329.4