Alfa og Omega 7

En levende reformasjon

Det viktigste prinsippet som John Robinson og Roger Williams så kraftig slo til lyd for, at sannhet åpenbares gradvis, og at de kristne alltid skulle være beredt til å ta imot alt lys som måtte stråle ut fra Guds hellige ord, ble tapt av syne av deres etterkommere. De protestantiske kirker både i Amerika og Europa som i så stor grad hadde nytt godt av reformasjonen, fortsatte ikke på reformasjonens vei. AoO7 256.3

Fra tid til annen fremstod enkelte trofaste menn som forkynte nytt lys og avslørte gamle villfarelser. Men som jødene på Kristi tid, eller som pavedømmets forkjempere på Luthers tid, var flertallet tilfreds med å tro det deres fedre hadde trodd, og leve som de hadde levd. Derfor ble kristentroen enda en gang redusert til ren formalisme. De holdt fast på villfarelser og overtro som de ville ha forkastet dersom de hadde holdt seg til lyset fra Guds ord. AoO7 256.4

Den innstilling som reformasjonen hadde vakt til live, døde gradvis. Snart var behovet for en reformasjon i de protestantiske kirker like stort som i romerkirken på Luthers tid. De var preget av den samme verdslighet og åndelige sløvhet. Menneskelige meninger og teorier ble opphøyet på bekostning av Guds ord. AoO7 256.5

Den omfattende bibelspredning som fant sted i begynnelsen på 1800-tallet, og det klare lys som dermed skinte over verden, ble ikke fulgt opp med tilsvarende økning i kunnskap om åpenbart sannhet eller erfaringsmessig kristentro. Satan kunne ikke lenger holde Guds ord borte fra folk, for alle hadde nå adgang til å lese det. Men for å oppnå sin hensikt fikk han mange til å vurdere det på en overfladisk måte. Folk forsømte å studere Bibelen. Re-sultatet ble at de holdt fast på falske tolkninger og ubibelske læresetninger. AoO7 256.6

Da Satan innså at han ikke kunne utrydde sannheten ved forfølgelse, benyttet han den samme kompromissplan som hadde ført til det store frafallet og dannelsen av ro-merkirken. Denne gangen gjaldt det ikke først og fremst å få de kristne til å alliere seg med hedninger, men med slike som var så opptatt av det som hørte verden til, at de i virke ligheten var like mye avgudsdyrkere som de som tilbad utskårne bilder. AoO7 257.1

Denne alliansen var like ødeleg-gende som den i tidligere tider. Hovmod og ødselhet vokste frem un-der religionens kappe, og kirken ble fordervet. Satan fortsatte med å for-falske Bibelens lære, og tradisjoner som med tiden skulle ødelegge mil-lioner av mennesker, slo dype røtter. Kirken støttet og forsvarte disse tra-disjonene i stedet for å kjempe for den tro «som en gang for alle er overgitt til de hellige». På den måten nedvurderte man det som reformatorene hadde kjempet og lidd så meget for. AoO7 257.2