Alfa og Omega 7

Hedenskapet infiltrerer kristendommen

For å føre en mer effektiv kamp mot Guds rike bestemte Satan seg for å reise sin fane i selve menigheten. Hvis han klarte å villede Kristi etterfølgere og få dem til å gjøre Gud imot, ville de miste kraften og frimodigheten og bli et lett bytte. AoO7 32.1

Med list prøvde Satan nå å oppnå det han ikke klarte med makt. Forføl-gelsen stanste, og i stedet opplevde de kristne en fredelig tid med mate-riell fremgang og høy sosial status. Avgudsdyrkere godtok en del av den kristne tro, mens de forkastet andre viktige lærepunkter. De gav uttrykk for at de trodde på Jesus som Guds Sønn, og at han døde og oppstod. Men de hadde ingen syndserkjennel-se og følte ikke trang til å angre og vende om. De gjorde enkelte innrøm-melser, og foreslo at de kristne skulle gjøre det samme, slik at de kunne stå sammen i troen på Kristus. AoO7 32.2

Nå var menigheten i stor fare. Fengsel, tortur, bål og sverd var li-kevel å foretrekke fremfor dette. Noen av de kristne var ubøyelige og ville ikke gå med på noe kom-promiss. Andre var stemt for å fire litt på visse punkter for å imøte-komme dem som hadde tatt imot en del av den kristne troslære. De hev-det at dette kanskje ville bidra til å vinne dem helt og fullt. AoO7 32.3

Dette var en vond tid for de tro-faste kristne. Under kristendommens kappe var Satan i ferd med å snike seg inn i menigheten for å ødelegge de kristnes tro og føre dem bort fra evangeliets rene lære. AoO7 32.4

Til sist gikk majoriteten av de kristne med på å senke kravene, og det kom i stand forlik mellom kristendom og hedenskap. Selv om avgudsdyrkerne angivelig var blitt kristne og hadde sluttet seg til me-nigheten, fortsatte de med avguds-dyrkelsen. De erstattet bare avguds-bildene med bilder av Jesus og endog av Maria og helgener. Avgudstilbedelsens farlige surdeig var nå kommet inn i menigheten der den fortsatte sitt ødeleggelsesverk. Falsk lære, overtro og avgudsseremonier ble blandet inn i kirkens tro og gudstjeneste. AoO7 32.5

Da Kristi etterfølgere sluttet seg sammen med avgudsdyrkere, ble kristendommen fordervet, og menig-heten mistet sin renhet og kraft. Likevel var det noen som ikke lot seg rive med av disse villfarelsene. De fortsatte å være tro mot evangeliets opphavsmann og tilbad Gud alene. AoO7 32.6

Det har alltid eksistert to typer kristendomsbekjennere. Den ene gruppen har Kristi liv som forbilde, og prøver alvorlig å rette på sine mangler og leve etter det guddom-melige ideal. Den andre gruppen skyr de klare vitnesbyrd som avslører deres feil. Ikke engang da menigheten var på sitt beste, bestod den utelukkende av trofaste, rene og oppriktige mennesker. Jesus lærte at de som syndet med forsett, ikke burde tas opp i menigheten. Likevel knyttet han til seg personer med en mangelfull karakter, og lot dem nyte godt av hans undervisning og eksempel så de kunne innse sine feil og rette på dem. AoO7 32.7

Blant de tolv apostlene var det en forræder. Judas ble godtatt i disippelflokken på tross av sine dårlige egenskaper. Det var for at han gjennom Kristi undervisning og eksempel skulle lære å forstå hva kristenlivet er, og på den måten lære å innse sine feil og vende om, og ved Guds nåde bli renset «ved å lyde sannheten». AoO7 33.1

Men Judas fulgte ikke lyset. Ved å gi etter for synd åpnet han for Sa-tans fristelser. De dårlige egenska-pene fikk dominere. Han gav etter for onde makter og ble sint når fei-lene hans ble påtalt. Slik ble han ledet til å begå den fryktelige for» brytelsen å forråde sin Herre. AoO7 33.2

Alle kristendomsbekjennere som gir etter for det onde, vil hate dem som forstyrrer deres fred ved å p,i tale deres syndige liv. Når anled-ningen byr seg, vil de likesom Judas forråde dem som har prøvd å vise dem på rett vei. AoO7 33.3

I menigheten møtte apostlene slike som regnet seg selv som gudfryktige, men i det skjulte lå de under for synd. Ananias og Saffira opptrådte som bedragere da de lot som om de ofret alt, mens de i virke-ligheten beholdt noe av det. Sann-hetens Ånd åpenbarte for apostlene hvordan disse menneskene egentlig var, og Guds dom befridde me-nigheten for den skampletten. Dette synlige beviset på at Guds Ånd gjennomskuet menigheten ble til skrekk og advarsel for hyklere og ugjerningsmenn. På lengre sikt kun-ne de ikke være sammen med dem som vitnet om Kristus i hele sin livs-førsel. AoO7 33.4

Når Kristi tilhengere ble utsatt for forfølgelse, var det bare de som var villige til å ofre alt for sannhet og rett, som virkelig ønsket å være hans disipler. Så lenge forfølgelsen varte, fortsatte derfor menigheten å være forholdsvis ren. Men da for-følgelsen stanste, fikk man med-lemmer som var mindre oppriktige og gudfryktige, og nå kunne Satan få fotfeste. AoO7 33.5

Lysets og mørkets fyrste har ikke noe til felles, og det kan heller ikke være noe fellesskap mellom deres tilhengere. Når de kristne gikk med på å slutte seg sammen med dem som bare var halvt omvendt fra hedenskapet, slo de inn på en vei som førte lenger og lender bort fra sannheten. AoO7 33.6

Satan triumferte over at det lyktes å villede så mange av Kristi et-terfølgere, og han satte enda mer inn på å påvirke disse til å forfølge dem som fortsatt var tro mot Gud. Ingen hadde bedre muligheter til å motar-beide den sanne kristentro enn de som engang hadde forsvart den. Disse frafalne kristne og deres halvt hedenske meningsfeller angrep mi de sentrale punkter i Kristi lære. AoO7 33.7

De som ville være tro mot Gud, kjempet en innbitt kamp mot de villfarelser som i geistlig forkled-ning ble innført i kirken. Man aner-kjente ikke lenger Bibelen som ret-tesnor for troen. Religionsfrihet ble stemplet som kjetteri, og de som gikk inn for den, ble utsatt for hat og fordømmelse. AoO7 34.1

Etter en hard og langvarig kamp besluttet de få trofaste å bryte enhver forbindelse med den frafalne kirken, dersom den ikke kvittet seg med løgn og avgudsdyrkelse. De innså at de måtte skille lag dersom de skulle være tro mot Guds ord. De våget ikke å tolerere skjebnesvangre villfarelser og vise et eksempel som ville være en fare for deres etterkom-mere. For å bevare fred og samhold var de villige til å gjøre innrøm-melser som var forenlig med deres troskap mot Gud. Men de innså at endog freden ville være for dyrt kjøpt dersom de måtte oppgi prinsipper. Hvis enighet bare kunne oppnås på bekostning av sannhet og rettferd, måtte det heller være ulike meninger, ja endog krig. AoO7 34.2