Alfa og Omega 7
De to vitner
De to vitner er Det gamle og Det nye testamente. Begge taler om opphavet til Guds lov og om dens evige gyldighet. De vitner begge om frelsesplanen. Forbildene, ofringene og profetiene i Det gamle testamente peker frem til en frelser som skulle komme. Evangeliene og brevene i Det nye testamente forteller om en frelser som kom nøyaktig på den måten som symbolene og profetiene forutsa. AoO7 228.4
«Jeg vil sette mine to vitner, kledd i sørgetøy av sekk, til å profetere i 1260 dager.» I det meste av denne tiden var Guds vitner lite kjent. Romerkirken la an på å skjule sannheten for folk, og fikk falske vitner til å tale mot den. AoO7 228.5
Bibelen ble fordømt av kirkelige og borgerlige myndigheter. Dens utsagn ble forvansket, og alle mulige forsøk som mennesker og demoner kunne pønske ut, ble gjort for å lede folks oppmerksomhet bort fra den. De som våget å forkynne dens budskap, ble forfulgt, forrådt, torturert og fengslet. De ble martyrer for sin tro, eller de ble tvunget til å flykte opp i fjellene eller søke ly i huler og grotter. Da profeterte disse trofaste vitner, «kledd i sørgetøy». Likevel fortsatte de å vitne i alle de 1260 år. Selv i de mørkeste tider fantes det trofaste personer som høyaktet Guds ord og forsvarte hans ære. Disse tro tjenere fikk visdom, kraft og myndighet til å forkynne evangeliet i hele denne tiden. AoO7 228.6
«Og er det noen som vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på deres fiender. Ja, om noen vil skade dem, slik skal han dø!» Folk kan ikke ustraffet tråkke på Guds ord. Betydningen av denne fryktelige dommen blir fremholdt i det siste kapittel av Johannes’ åpenbaring: «Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de pla-ger som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.» 5 AoO7 229.1
Slike advarsler har Gud gitt for å hindre at mennesker på noen måte forandrer det han har åpenbart eller pålagt. Det gjelder alle som påvirker folk til ikke å ha aktelse for Guds lov. De som respektløst hevder at det ikke betyr noe om man lyder Guds lov eller ikke, burde derfor skjelve av frykt. Alle som setter sine egne meninger høyere enn Guds åpenbaring, som vil endre Bi-belens klare mening for å avpasse den etter smak og behag eller for å kunne følge verden, pådrar seg et fryktelig ansvar. Den hellige skrift, særlig Guds lov, vurderer hvert men-neskes karakter og dømmer alle som ikke består denne ufeilbare prøven. AoO7 229.2