Alfa og Omega 7

Calvin blir reformator

Gud fortsatte med å dyktiggjøre arbeidere til å føre hans sak videre. På en skole i Paris var det en stillferdig og alvorlig ung mann som allerede hadde vist at han var i besittelse av åndskraft og intellektuell styrke. Han utmerket seg like mye for sin uklanderlige livsførsel som for sin skarpsindighet og fromhet. På grunn av sine evner og sin flid ble Jean Calvin (1509-64) snart skolens stolthet, og man regnet med at han ville bli en av kirkens beste og mest aktede forkjempere. Men en guddommelig lysstråle trengte gjen-nom de murer av overtro og skolastikk som Calvin var omgitt av. AoO7 187.3

Med gru hørte han om den nye læren og tvilte ikke på at kjettere fortjente å bli brent på bålet. Men ganske uforvarende ble han kon-frontert med dette «kjetteriet», og ble tvunget til å undersøke hvilken styrke den katolske teologi hadde til å stå seg mot protestantismen. AoO7 187.4

En fetter av Calvin som hadde gitt seg i lag med reformatorene, bodde nå i Paris. De to møttes ofte og drøftet de forhold som brakte forstyrrelse inn i kristenheten. «Det finnes bare to religionssystemer i verden,» sa Olivétan som var protestant. «Det ene omfatter de religioner som menneskene har funnet opp, der de frelser seg selv ved seremonier og gode gjerninger. Det andre er den religion som er åpenbart i Bibelen, og som lærer menneskene å søke frelse bare i Guds frie nåde.» AoO7 187.5

«Jeg er ikke interessert i din nye lære,» svarte Calvin. «Tror du jeg har levd i villfarelse all min tid?» ¹⁶ AoO7 187.6

Men det var vakt til live tanker i hans sinn som han ikke kunne bli kvitt. Da han ble alene, tenkte han på hva fetteren hadde sagt. Han ble mer og mer klar over at han var en synder, og han så seg selv foran en hellig og rettferdig dommer, uten noen til å tale hans sak. Helgenenes bønner, kirkens seremonier og hans egne gode gjerninger var ikke i stand til å sone for synd. Han kunne ikke se annet enn evig mørke og fortvilelse. Forgjeves prøvde kirkens menn å lindre hans sjelenød. Skriftemål og botsøvelser var til ingen nytte. Ikke noe av dette kunne forsone ham med Gud. AoO7 187.7

Mens Calvin kjempet denne håpløse kampen, gikk han en dag tilfeldigvis forbi et av byens torg der en kjetter skulle brennes på bålet. Han undret seg over det fredfulle uttrykket i ansiktet til martyren. Midt under de fryktelige pinsler og under kirkens enda frykteligere fordømmelse viste han en tro og et mot som stod i smertelig kontrast til det fortvilelsens mørke Calvin selv var plaget av, enda han levde i nøye samsvar med kirkens påbud. Han visste at kjetterne bygde sin tro på Bibelen. Derfor bestemte han seg for å granske den for å prøve å finne hemmeligheten til deres glede. AoO7 188.1

I Bibelen fant han Kristus, og han utbrøt: «Å, Far, dette offer har slokket din vrede. Hans blod har renset meg for synd. Hans kors har båret min forbannelse. Hans død har gjort soning for meg. Vi har selv funnet på mange tåpeligheter, men du har stilt ditt ord foran meg lik en fakkel, og du har rørt ved mitt hjerte så jeg kan avvise all annen fortjeneste enn Jesu egen.» ¹⁷ AoO7 188.2

Calvin hadde tatt sikte på å bli prest. Bare tolv år gammel ble han utnevnt til kapellan i en liten menighet, og biskopen snauklipte ham slik kirkeloven krevde. Likevel ble han aldri ordinert eller utførte prestetjeneste, men han var medlem av geistligheten og hadde embetstittel og -lønn. AoO7 188.3

Ettersom han nå følte at han aldri kunne bli prest, begynte han å studere jus. Senere oppgav han dette og bestemte seg for å ofre seg helt for evangeliet. Men han følte seg ikke skikket til å stå frem som forkynner. Han var tilbakeholden av natur og var tynget av ansvaret ved å påta seg en slik oppgave. I stedet ønsket han å drive forskning. Men til sist gav han etter for de inntrengende oppfordringer fra venner. «Tenk at en person av så lav herkomst skulle bli opphøyet til så stor verdighet,» sa han. ¹⁸ AoO7 188.4