Alfa og Omega 7

Svermeriet blomstrer

Men heller ikke Satan var uvirk-som. Han prøvde nå det som han hadde prøvd i enhver annen reformasjonsbevegelse - å bedra og øde-legge ved å komme med en falsk etterligning av det ekte. I det første århundre av menighetens historie dukket det opp falske Kristus-skikkelser. Slik oppstod det også falske profeter på 1500-tallet. AoO7 156.1

Noen få personer som var sterkt påvirket av spenningen innenfor kristenheten, innbilte seg at de hadde fått særskilte åpenbaringer fra him-melen, og hevdet at de hadde fått guddommelig pålegg om å fullføre den reformasjonen som de påstod at Luther bare så vidt hadde begynt. AoO7 156.2

I virkeligheten holdt de på å øde-legge det som han hadde bygd opp. De forkastet selve det prinsippet som var bærebjelken i reformasjonen - at Guds ord er den fullkomne norm for tro og liv, og de erstattet denne ufeilbare veileder med noe så omskiftelig og usikkert som deres egne følelser og innskytelser. Ved å tilsidesette det eneste middel til å avsløre villfarelser og løgn, åpnet de veien for Satan til å kontrollere menneskesinnet slik han selv fant for godt. AoO7 156.3

En av disse profetene påstod at han var blitt undervist av engelen Gabriel. En student som sluttet seg til ham, avbrøt studiene og erklærte at Gud selv hadde utrustet ham med visdom til å tolke hans ord. Andre, som av naturen var disponert for fanatisme, slo seg sammen med dem. Disse svermerne skapte betydelig røre. Overalt hadde Luthers forkynnelse påvirket folk til å innse nødvendigheten av en reform, og nå ble en del virkelig oppriktige mennesker villedet av disse nye profetene. AoO7 156.4

Lederne for denne åndsretningen drog til Wittenberg og presset seg inn på Melanchton og hans medarbeidere med sine påstander. «Gud har sendt oss for å undervise folk,» sa de. «Vi har hatt fortrolige samtaler med Herren, og vi vet hva som vil skje. Vi er altså apostler og profeter, og vi appellerer til Martin Luther.» ² AoO7 156.5

Reformatorene ble forbauset og forvirret. Dette var noe nytt, og de visste ikke riktig hvordan de skulle takle det. Så sa Melanchton: «Uten tvil er disse menneskene i besittelse av usedvanlige ånder. Men hva slags ånder? ...For det ene må vi være varsomme så vi ikke slokker Guds Ånd. For det andre at vi ikke blir villedet av Satans ånd.» AoO7 156.6

Frukten av denne nye åndsretning begynte snart å vise seg. Folk ble forledet til å forsømme Bibelen eller til helt å forkaste den. Det oppstod forvirring ved læreanstaltene. Studenter avviste alle former for restriksjoner, avbrøt studiene og forlot universitetene. De som mente om seg selv at de var kompetente til å gjenopplive og lede reformasjonen, holdt på å ødelegge alt sammen. Pavens folk gjenvant selvtilliten og utbrøt begeistret: «Et siste krafttak, og seieren er vår.» AoO7 156.7