Alfa og Omega 4

Levende vann

Kvinnen så at Jesus var jøde, og hun ble så overrasket at hun glemte å gi ham det han bad om. For å finne ut hvilket motiv han hadde, spurte hun: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” AoO4 151.2

Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.” Du undrer deg over at jeg skulle be deg om bare en slik liten vennlighet, litt vann å drikke fra brønnen her. Hadde du bedt meg, ville jeg latt deg drikke av det evige livs vann. AoO4 151.3

Kvinnen fattet ikke Kristi ord, men hun følte at de betydde noe spesielt. Hennes litt spøkefulle måte å være på begynte å forandre seg. Hun trodde naturligvis at Jesus snakket om brønnen like foran dem. «Herre,” sa hun, «du har ikke noe A dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den?” AoO4 151.4

Foran seg så hun bare en tørst vandringsmann som var støvet og trett etter reisen. I tankene sammenlignet hun ham med den høyt ærede patriarken Jakob, og det var naturlig for henne å tenke at ingen annen brønn kunne måle seg med den som fedrene hadde skaffet til veie. Hun så tilbake til fedrene og fremover til Messias’ komme, mens han som var fedrenes håp, Messias selv, var like ved siden av henne, uten at hun kjente ham. AoO4 151.5

Mange tørstende mennesker i dag er like ved kilden med levende vann, mens de ser langt bort etter livets kil- devell. «Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? — det vil si for å hente Kristus ned — eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? — det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. ...Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. ...For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.» ¹ AoO4 151.6

Jesus svarte ikke straks på spørs-målet som gjaldt ham selv, men han sa med dypt alvor: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.” AoO4 151.7

Den som prover å slokke sin torst ved denne verdens kilder, drikker bare for å bli torst igjen. Overalt er det utilfredse mennesker som lengter etter noe som kan fylle sjelens trang. Det er bare én som kan tilfredsstille dette behovet. Det verden trenger, er Kristus, slektenes eneste håp. Guds nåde som bare han kan tildele, er som levende vann. Den renser, forfrisker og gir sjelen ny kraft. AoO4 152.1

Jesus mente ikke at bare en eneste drikk av livets vann ville være nok. Den som får smake Kristi kjærlighet, vil stadig lengte etter mer. Han ønsker ikke noe annet. Verdens rikdom, ære og fornøyelser har ingen tiltrekning på ham. Hjertets stadige rop er: «Mer av Jesus!» Og han som viser oss hva vi trenger, venter på å kunne tilfredsstil-le vår sult og vår tørst. Hver mennes-kelig hjelpekilde og støtte vil slå feil. Brønnene vil bli tomme, dammene vil tørke bort, men vår gjenløser er en kilde som aldri blir tom. Vi kan drikke, og drikke igjen, og vi vil alltid finne nytt, friskt vann. Den som Kristus bor hos, har en kilde til velsignelse i seg selv, en kilde med vann «som veller fram og gir evig liv”. Av denne kilde kan vi øse styrke og nåde tilstrekkelig for ethvert behov. AoO4 152.2

Da Jesus talte om det levende vann, betraktet kvinnen ham med undrende oppmerksomhet. Han hadde vakt hennes interesse og hadde fremkalt en lengsel etter den gaven han snakket om. Hun skjønte at det ikke var vannet i Jakobs brønn han hentydet til, for det brukte hun stadig. Hun drakk og ble torst igjen. «Herre,” sa hun, «gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.» AoO4 152.3