Alfa og Omega 4
Jesus rydder templet
Da Jesus kom inn i templet, opp-fattet han hele situasjonen. Han så den uærlige handel. Han så nøden hos de fattige som mente at uten blods-utgytelse var det ingen forlatelse for deres synder. Han så at den ytre tem- pelforgård var blitt forvandlet til et vanhellig sted. Det hellige området var blitt til en eneste stor markedsplass. AoO4 128.1
Kristus så at her måtte noe gjøres. Tallrike seremonier ble pålagt folket uten at de fikk noen skikkelig under-visning om betydningen av dem. De som kom til templet, brakte sine offer uten å forstå at dette var forbilder på det eneste fullkomne offer. Og midt iblant dem, ukjent og upåaktet, stod han som alt dette var et symbol på. Han hadde selv gitt rettledning om ofringene. Han forstod deres symbolske verdi, og han så at de ble forvansket og misforstått. Åndelig gudsdyrkelse var hurtig i ferd med å forsvinne. Det var ikke noe som knyttet prestene og rådsherrene til deres Gud. Kristus ville innføre en helt annerledes gudsdyrkelse. AoO4 128.2
Med et granskende blikk betrakter Kristus hele denne scenen mens han står på trappen til tempelforgården. Med profetisk blikk ser han inn i fremtiden. Han ser ikke bare år, men århundrer og tidsaldrer. Han ser hvordan prester og rådsherrer vil ta fra de trengende det som er deres rett, og hindre at evangeliet blir forkynt for de fattige. Han ser hvordan Guds kjærlighet blir skjult for syndere, og hvordan menneskene vil gjore hans nåde til en handelsvare. AoO4 128.3
Harme, myndighet og kraft kommer til uttrykk i ansiktet hans mens han ser på alt dette. Alle stirrer på ham. De som er opptatt med sin vanhellige virksomhet, kan ikke få blik-ket bort fra ansiktet hans. De føler at denne mannen leser deres innerste tanker, at han oppdager deres skjulte motiver. Noen forsøker å skjule an-siktet, som om deres onde handlinger står skrevet der og blir gjennomskuet av disse forskende øyne. AoO4 128.4
Forvirringen stilner. Lyden av handel og pruting har opphørt. Stillheten begynner A bli pinlig. Kn følelse av hellig redsel overvelder forsamlingen. Det er som oin de blir stevnet for Guds domstol for å svare for sine handlinger. Når de betrakter Kristus, ser de hvordan det guddommelige bryter gjennom det menneskelige. Himmelens majestet står slik som dommeren vil stå på den ytterste dag. Ennå er han ikke omgitt av den herlighet som han da vil ha, men han har den samme makt til å se inn i sjelen. Blikket hans glir over folkeskaren og fester seg ved hver enkelt person. Han synes å heve seg over dem med en bydende verdighet, og ansiktet hans lyser med en guddommelig glans. Han taler, og den klare, kraftige røsten som på Sinai-fjellet forkynte den loven som prester og rådsherrer nå overtrer, gir gjenlyd gjennom templets bueganger: «Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!” AoO4 129.1
Langsomt går han ned trappetrin-nene, og idet han løfter svepen av tauverk som han plukket opp ved inn-gangen, befaler han kremmerflokken å forlate tempelområdet. Med en nid-kjærhet og strenghet som han aldri før har lagt for dagen, velter han pen- gevekslernes bord, og pengene skrangler bortover marmorgulvet. Ingen drister seg til å tvile på hans myndighet. Ingen våger å samle opp pengene de har skaffet seg på en så uhederlig måte. Jesus slår dem ikke med svepen, men i hånden hans ser den ut som et flammesverd. Tempel-tjenerne, prestelige spekulanter, pen- gevekslere og kveghandlere med sine sauer og okser, skynder seg bort fra stedet. De har bare én tanke i hodet: å komme seg vekk fra den fordømmelsen de føler i hans nærhet. AoO4 130.1
En panisk redsel griper folkemeng-den som føler seg overveldet av hans guddommelighet. Fra hundrer av lik- bleke lepper kommer et redselsskrik. Selv disiplene skjelver. De er slått av ærefrykt over Jesu ord og opptreden som er så ulik hans vanlige atferd. De husker at det er skrevet om ham: «Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg.» 3 Snart har den støyende flokken med sine varer fjernet seg langt bort fra Herrens tempel. For-gårdene er befridd for vanhellig tra-fikk, og en høytidelig stillhet senker seg over stedet. Herrens nærvær, som engang gjorde fjellet hellig, har nå helliget det tempel som ble oppført til hans ære. AoO4 130.2