Alfa og Omega 4

Jesu første mirakel — og hva det illustrerer

Da gjestene ved festen kom med bemerkninger om vinens kvalitet, gav dette anledning til å stille spørsmål. Tjenerne fikk dermed anledning til å fortelle om miraklet. En stund var gjestene altfor forbauset til å tenke på ham som hadde utført denne under-gjerning. Da de omsider så etter ham, hadde han trukket seg tilbake så stille at ikke engang disiplene hadde lagt merke til det. AoO4 121.1

Gjestenes oppmerksomhet ble nå vendt mot disiplene. For første gang fikk de anledning til å bekjenne sin tro på Jesus. De fortalte hva de hadde sett og hørt ved Jordan, og hos mange ble det tent håp om at Gud hadde oppreisten befrier for sitt folk. Nyhe-ten om miraklet ble spredt rundt om omkring i nabolaget, og den nådde også til Jerusalem. Med ny interesse grans-ket prestene og de eldste de profetie-ne som gjaldt Kristi komme. De hadde et intenst ønske om å vite hva slags oppgave denne nye læreren hadde, han som opptrådte så fordringsløst. AoO4 121.2

Kristi gjerning stod i skarp kon-trast til den som jødenes eldste utfør-te. Hensynet til tradisjon og formalisme hadde ødelagt all virkelig frihet i tanke og handling. De levde i stadig frykt for å komme i kontakt med noe som var urent. For å unngå berøring med de «urene”, holdt de seg borte fra andre. Det gjaldt ikke bare hedningene, men også de fleste av deres eget folk. De prøvde hverken å gagne dem eller vinne deres vennskap. Ved stadig å være opptatt av disse ting hadde de forkrøplet sitt sinn og begrenset sitt virkefelt. Deres eksempel tjente til å fremme egoisme og intoleranse i alle lag av folket. AoO4 122.1

Jesus begynte sin reformatoriske gjerning ved å vise dyp medkjensle med menneskeheten. Samtidig som han viste den største ærbødighet for Guds lov, irettesatte han fariseerne for deres innbilte fromhet og prøvde å frigjøre folk fra de meningsløse reglene de var bundet av. Han forsøkte å bryte ned de skrankene som skilte de forskjellige samfunnslag, så han kunne føre menneskene sammen som barn av én familie. Når han var til stede ved bryllupsfesten, var det et skritt på veien mot dette målet. AoO4 122.2

Gud hadde latt døperen Johannes oppholde seg i ødemarken for at han skulle være beskyttet mot innflytelsen fra prestene og rabbinerne og bli forberedt for et spesielt oppdrag. Hans strenge og isolerte tilværelse skulle ikke være noe eksempel for folket. Johannes hadde selv ikke pålagt sine tilhørere å forlate sine tidligere plikter. Han bød dem å bevise sin omvendelse ved å være trofaste mot Gud på den plassen Herren hadde satt dem. AoO4 122.3

Jesus påtalte enhver form for ny- telsessyke. Likevel hadde han et om-gjengelig vesen. Han tok imot gjest-frihet fra alle samfunnslag, og han besøkte hjemmene til både rike og fattige, lærde og ulærde, og forsøkte å løfte deres tanker opp fra det hver-dagslige til det som var åndelig og evig. Han gav ingen frihet til utsvevelser, og ingen skygge av verdslig lettsindighet skjemte hans vandel. Likevel fant han behag i uskyldige gleder, og han samtykket i selskapelige samvær ved selv å være med. Et jødisk bryllup var en inntrykksfull begivenhet, og han hadde ingenting imot gleden som omgav det. Ved å være til stede ved denne festen anerkjente han ekteska-pet som en guddommelig ordning. AoO4 122.4

Både i Det gamle og Det nye testa-mente blir ekteskapsforholdet benyt-tet som et bilde på den ømme og hellige forening mellom Kristus og hans folk. For Jesus var gleden ved bryllupsfesten et forbilde på jubelen den dagen da han fører sin brud hjem til sin Fars hus, da de gjenløste sammen med gjenløseren skal feire Lammets bryllups-nattverd. Han sier: «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.» «Du skal ikke lenger kalles «Den forlatte”, ...men du skal kalles «Min kjæreste». ...«For Herren skal ha deg kjær.” «Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.» ¹⁰ AoO4 122.5

Da apostelen Johannes fikk se him-melske ting i et syn, skrev han: «Da var det som jeg hørte et stort kor av stemmer, som et brus av veldige vann-masser og drønn av voldsomme tor- denbrak. De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige. La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand....Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» ¹¹ AoO4 123.1

I hvert eneste menneske så Jesus en som måtte få kallet til hans rike. Han fant vei til menneskenes hjerter ved å gå omkring blant dem som en som øns-ket det beste for dem. Han oppsøkte dem på åpen gate, i private hjem, om bord i båtene, i synagogen, på stranden og ved bryllupsfesten. Han traff dem i deres daglige arbeidssituasjon og viste interesse for deres hverdagslige gjøremål. Han underviste i husene, og familiene kom under innflytelsen av hans guddommelige nærvær. Hans sterke personlige sympati bidrog til å vinne menneskene. Ofte trakk han seg tilbake for å be i ensomhet ute i fjellene, men det var for å forberede seg til sin virksomhet blant folk i deres travle hverdag. Etter disse stunder gikk han ut for å gi lindring til de syke, undervise de uvitende og bryte lenkene for dem som var fanget av Satan. AoO4 123.2

Det var ved personlig kontakt og omgang med disiplene at Jesus gav dem opplæring. Noen ganger underviste han dem når han satt sammen med dem i fjellskråningen. Andre ganger åpenbarte han Guds rikes hemmeligheter nede ved strandbredden eller når han gikk sammen med dem på veien. Han holdt ikke prekener slik man gjør i dag. Hvor som helst mennesker var innstilt på å ta imot det guddommelige budskap, la han frem for dem veien til frelse. Han påla ikke disiplene å gjøre det ene eller det andre, men sa: «Følg meg!» På sine vandringer gjennom bygdene og byene tok han dem med så de kunne se hvordan han underviste folk. Han knyttet deres interesser til sine egne, og de gjorde felles sak med ham i arbeidet. AoO4 123.3

Kristus gjorde seg til ett med men-neskene i deres interesser. Dermed gav han et eksempel for alle som forkynner hans ord, og for alle som har tatt imot hans nådes evangelium. Vi bør ikke holde oss borte fra selskapelig omgang, og vi bør ikke isolere oss fra andre. For å kunne nå alle grupper i samfunnet må vi møte dem der de er. De vil sjelden oppsøke oss av egen drift. Det er ikke bare fra prekestolen at den guddommelige sannhet virker på menneskene. Det finnes også et annet virkefelt. Det er kanskje mer beskjedent, men like lovende. Det finnes i den fattiges hjem, i den rikes herskapsbolig, ved det gjestfrie bordet og ved sammenkomster der man har uskyldig, selskapelig hygge. AoO4 123.4

Som Kristi disipler bør vi ikke blande oss med verden bare av lyst til fornøyelse eller for å ta del med den i dens dårskap. Slik omgang kan bare få skadelige følger. Vi bør aldri godta synd hverken i ord eller handlinger, ved vår taushet eller vårt nærvær, Hvor vi enn går, må vi ha Jesus med oss og vise andre hvor dyrebar vår frelser er. De som prøver å bevare sin kristentro ved å gjemme den innenfor steinmurer, forspiller gylne anledninger til å gjøre godt. Ved sosiale forbindelser kommer kristendommen i kontakt med verden. Enhver som har tatt imot lys fra Gud, skal lyse opp stien for dem som ikke kjenner livets lys. AoO4 124.1

Vi bør alle være vitner for Jesus. Våre sosiale evner som er helliget ved Kristi nåde, bor hele tiden utvikles i arbeidet med å vinne mennesker for Kristus. Verden må få se at vi ikke på en egoistisk måte er opptatt av våre egne interesser, men at vi ønsker at andre skal få del i de velsignelser og privilegier vi selv har fått. Folk må få se at vår gudstro ikke gjør oss usympatiske eller fordringsfulle. Alle som bekjenner seg til å ha funnet Jesus, bør være til gagn for andre, slik som han var. AoO4 124.2

Vi bør aldri gi verden det uriktige inntrykk at de kristne er tungsindige og ulykkelige mennesker. Hvis vi har blikket festet på Jesus, vil vi se en medlidende frelser, og vi vil motta lys fra hans ansikt. Overalt hvor hans Ånd rår, der bor freden. Der vil det også være glede, for der rår det en stille og hellig tillit til Gud. AoO4 125.1

Kristus gleder seg når hans etterføl-gere viser at de tross sin menneskelig-het har del i guddommelig natur. De er ikke statuer, men levende mennesker. Når de er blitt forfrisket av dug- gen fra Guds nåde, åpner og utfolder de seg for «rettferds sol». Lyset som faller på dem, reflekterer de til andre i form av gjerninger som stråler av Kristi kjærlighet. AoO4 125.2