Alfa og Omega 4

Jesus og hans mor

På den tiden var det skikk at bryl-lupsfesten varte i flere dager. Ved denne anledningen viste det seg at beholdningen av vin var brukt opp før festen var slutt. Dette ble årsak til stor forlegenhet og bekymring. Det var ikke vanlig å være uten vin ved festlige anledninger, for mangel på vin kunne oppfattes som manglende gjestfrihet. AoO4 117.4

Som slektning av brudeparet hadde Maria hjulpet til med å forberede fes-ten, og nå vendte hun seg til Jesus og sa: «De har ikke mer vin.» Disse ordene var et vink om at han kunne skaffe det de behøvde. Men Jesus svarte: «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?... Min time er ennå ikke kommet.» AoO4 117.5

Selv om dette svaret kan synes kort og avmålt, var det ikke uttrykk for kulde eller uhøflighet. Jesu måte å snakke til sin mor på var i samsvar med østerlandsk skikk. Den ble brukt overfor personer som en ønsket å vise aktelse. Hver handling i Kristi liv på jorden stemte overens med det monster han selv hadde gitt: «Du skal hedre din far og din mor.» ³ Da Jesus på korset for siste gang viste ømhet overfor sin mor, tiltalte han henne på samme måte. Han overlot henne da til den disippelen han elsket mest. Den kjærlighet som kom til uttrykk i stemmen, blikket og handlemåten hans både ved bryllupsfesten og på korset, viste hva disse ordene betydde. AoO4 117.6

Da hemmeligheten ved Kristi livsgjerning begynte å gå opp for ham under besøket i templet da han var barn, sa han til Maria: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» ⁴ Disse ordene anslo grunntonen i hele hans liv og virksomhet. Alt annet var under-ordnet hans gjerning, det store gjen- løsningsverket som han var kommet til verden for å utføre. Nå gjentok han dette. AoO4 118.1

Maria kunne lett ha ment at hennes slektskapsforhold til Jesus gav henne rett til å stille visse krav til ham, og at hun i noen grad også hadde rett til å veilede ham i hans gjerning. I tretti år hadde han vært en kjærlig og lydig sønn, og hans kjærlighet var uforandret. Men nå måtte han være i sin Fars gjerning. Som Den Høyestes Sønn og verdens frelser måtte han ikke la noe jordisk bånd hindre ham i hans tjeneste eller påvirke hans handlemåte. Han måtte stå fritt til å gjøre Guds vilje. Dette gjelder også for oss. Guds krav er hevet endog over menneskelige slektskapsforhold. Ingen jordisk tiltrekning må lede oss bort fra den stien han ber oss å følge. AoO4 118.2

Det eneste håp om frelse for vår falne slekt er i Kristus. Maria kunne finne frelse bare gjennom Guds lam. I seg selv eide hun ingen fortjeneste, og hennes slektskap med Jesus brakte henne ikke i noe annerledes åndelig forhold til ham enn det som gjelder et hvilket som helst annet menneske. Dette kommer til uttrykk i Jesu ord. Han klargjør forskjellen mellom sitt forhold til henne som Menneskesøn- nen og som Guds Sønn. Slektskaps- båndet mellom dem stilte henne ikke på like fot med ham. AoO4 118.3

Ordene «min time er ennå ikke kommet», sikter til den kjensgjerning at enhver handling i Kristi liv på jorden skjedde for å oppfylle den planen som hadde eksistert fra evighet av. Før han kom til jorden, lå denne planen klar, og den var fullkommen i alle detaljer. Under sin vandring blant mennesker ble han ledet skritt for skritt etter sin Fars vilje. Han nølte ikke med å handle på den fastsatte tiden, og med den samme lydige holdning ventet han til tiden var inne. AoO4 118.4

Da Jesus sa til Maria at hans time enda ikke var kommet, svarte han på den tanken hun ikke hadde satt ord på. Det gjaldt den forventning hun og jødefolket for øvrig kjelte for. Hun håpet at han ville åpenbare seg som Messias og overta Israels trone. Men tiden var ikke inne. Det var som «en smertenes mann, vel kjent med sykdom» at Jesus hadde valgt å dele menneskehetens lodd — ikke som konge. AoO4 118.5

Selv om Maria ikke hadde en riktig oppfatning av Kristi misjon, stolte hun ubetinget på ham, og Jesus lon- net henne for dette. Det var for å anerkjenne Marias tillit og for å styrke disiplenes tro at det første mirakel ble utfort. Disiplene ville komme til å møte mange og store fristelser til å vise vantro. Profetiene hadde gjort det klart og ugjendrivelig at Jesus var Messias. Disiplene ventet at de religiøse lederne ville ta imot ham med en tillit som var enda større enn deres egen. Blant folket forkynte de Kristi underfulle gjeminger og sin egen tillit til hans misjon. Men de ble forbauset og bittert skuffet over den vantro, den dypt rotfestede fordom og det fiendskap mot Jesus som prestene og rabbinerne la for dagen. Frelserens første mirakel styrket disiplene til å trosse denne motstand. AoO4 118.6

Maria lot seg ikke på noen måte bringe ut av fatning av Jesu ord. Hun sa til dem som vartet opp ved bordet: «Det han sier dere, skal dere gjøre.» Slik gjorde hun hva hun kunne for å berede veien for Kristi gjerning. AoO4 119.1