Alfa og Omega 4

55/256

Den første fristelsen

Det var med Jesus som det var med det hellige par i Eden. Begjæret var grunnlaget for den første store fristel-sen. Nettopp der hvor fordervelsen be-gynte, måtte arbeidet for vår gjenløs- ning ta til. Likesom Adam syndet ved å gi etter for appetitten, måtte Kristus seire ved å motstå denne trangen. «Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»» AoO4 91.1

I tiden fra Adam til Kristus hadde nytelsessyke styrket lystenes og liden- skapenes makt inntil de hadde nærmest ubegrenset kontroll. Slik var menneskene blitt fordervet og sykelige. I egen kraft var det umulig for dem å seire, men Kristus seiret på menneskenes vegne ved å utholde den hardeste prøve. For vår skyld viste han en selvbeherskelse som var sterkere enn sult eller død. Denne første seier innbefattet også andre forhold som har betydning for alle våre konflikter med mørkets makter. AoO4 92.1

Da Jesus gikk ut i ødemarken, var han omsluttet av Faderens herlighet. Fordypet i sitt fellesskap med Gud var han hevet over menneskelig svakhet. Men herligheten svant, og han ble overlatt til å kjempe mot fristelse. Den trengte seg inn på ham hvert eneste øyeblikk. Hans menneskelige natur krympet seg for den kamp som ventet ham. AoO4 92.2

I førti dager fastet han og bad, og han ble svekket og avmagret av sult. Ut-mattet og uttært av sjelelig smerte var han «verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske».3 Nå var Satans anledning kommet. Nå regnet han med at han kunne overvinne Kristus. AoO4 92.3

En skikkelse som så ut som en engel fra himmelen, viste seg for Jesus. Han påstod at han hadde myndighet fra Gud til å erklære at Kristi faste var over. Slik som Gud hadde sendt en engel for å holde Abraham tilbake fra å ofre Isak, hadde Faderen, som var tilfreds med Kristi villighet til å gå inn på den blodbestenkte stien, nå sendt en engel for å utfri ham. Dette var budskapet til ham. Han var utmattet av sult, og hele kroppen skrek etter næring da Satan plutselig kom til ham. Fristeren pekte på steinene som lå strødd ut over i ødemarken, og som så ut som brød. Og han sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» AoO4 92.4

Selv om Satan viser seg som en lysen- gel, avslører disse første ordene hans natur: «Er du Guds Sønn...” Her er en antydning om mistillit. Hvis Jesus skulle gjøre det som Satan foreslo, ville det være å godkjenne tvilen. Fris- terens plan var å få Kristus til å falle ved å bruke det samme middel som virket så bra på menneskene i begynnelsen. AoO4 92.5

Hvor listig hadde ikke Satan vært da han nærmet seg Eva i Edens hage, og sa: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 4 Så langt var fristerens ord sanne. Men måten han sa dem på, viste en skjult forakt for det Gud hadde talt. De inneholdt en tilslørt benektelse, en tvil om Guds troverdighet. Satan prøvde å plante den tanken i Evas sinn at Gud ikke ville gjøre slik han hadde sagt, at å holde denne herlige frukten tilbake fra dem var i strid med hans kjærlighet og medfølelse overfor menneskene. AoO4 92.6

På samme måte forsøker nå friste- ren å innprente sine egne tanker hos Kristus. «Er du Guds Sønn...” Ordene svir av bitterhet i hans sinn. Klangen i engelens stemme gir uttrykk for fullstendig vantro. Ville Gud behandle sin Sønn på en slik måte? Ville han forlate ham i ødemarken sammen med ville dyr, uten mat, uten noen å være sammen med, og uten trøst? Han insinuerer at Gud aldri har tenkt at hans Sønn skulle komme i en slik situasjon. Er du Guds Sønn, så vis din makt! Kom deg ut av denne ulidelige sulten. Si at disse steinene skal bli til brød! AoO4 93.1

Kunngjøringen fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i,» lød enda i Satans ører. Men han var bestemt på å få Kristus til å tvile på dette vitnesbyrdet. Guds ord var den forsikring Kristus hadde om sin guddommelige misjon. Han var kom-met for å leve som et menneske blant mennesker, og det var dette utsagnet som fastslo at han hadde forbindelse med himmelen. Satan hadde til hensikt å få ham til å tvile på dette. Hvis Kristi tillit til Gud kunne svekkes, visste Satan at han ville gå av med seieren i hele denne kampen. Han ville bli i stand til å overvinne Kristus. Han håpet at Kristus under vekten av motløshet og en overveldende sult ville miste troen på sin Far, og at han ville gjøre et mirakel til egen fordel. Hadde Jesus gjort det, ville frelsesplanen ha slått feil. AoO4 93.2

Da Satan og Guds Sønn første gang møttes til kamp, var Kristus leder for de himmelske hærskarer, og Satan, som satte i gang opprøret i himmelen, ble fjernet. Nå er deres stilling tilsynelatende den stikk motsatte, og Satan gjør mest mulig ut av det fortrinn han mener å ha. Han sier at en av de mektigste engler er blitt utvist fra himmelen. Jesu utseende tyder på at han er denne falne engelen som er forlatt av Gud og sviktet av mennesker. Et gud-dommelig vesen ville være i stand til å hevde sitt krav ved å utføre et mirakel. «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” En slik handling med skaperkraft, påstår fristeren, ville være et avgjørende bevis på gud- dommelighet. Det ville gjøre slutt på striden. AoO4 93.3

Det var ikke uten indre kamp at Jesus i taushet lyttet til erkebedrageren. Men Guds Sønn skulle ikke bevise sin guddommelighet overfor Satan, eller forklare ham grunnen til sin forned-relse. Ikke noe kunne oppnås til beste for menneskene eller til Guds ære ved å gi etter for opprørerens krav. Hvis Kristus hadde etterkommet fiendens forslag, ville Satan likevel ha sagt: «Vis meg et tegn så jeg kan tro at du er Guds Sønn.” Beviser ville ha vært verdiløse når det gjaldt å bryte opprørsånden i hans sinn. Kristus skulle ikke bruke guddomsmakt til egen fordel. Han var kommet for å bære motgang slik som vi må gjøre, så han kunne etterlate oss et eksempel på tro og lojalitet. AoO4 93.4

Hverken den gangen eller på noe senere tidspunkt i sitt liv på jorden utførte han et mirakel til egen fordel. Alle de underfulle gjerninger han gjorde, ble utført til beste for andre. Selv om Jesus fra første stund gjenkjente Satan, innlot han seg ikke i strid med ham. Styrket ved minnet om rosten fra himmelen hvilte han i sin Fars kjærlighet. Han ville ikke forhandle med fristeren. AoO4 93.5

Jesus motte Satan med Skriftens ord: «Det står skrevet.» Hans våpen i enhver fristelse var Guds ord. Satan forlangte at Kristus skulle utføre et mirakel som tegn på at han var gud-dommelig. Men det som er større enn alle mirakler, er en fast tillit til et «så sier Herren». Det var et tegn som ikke kunne avvises. Så lenge Kristus stod fast på dette, kunne fristeren ikke oppnå noe. AoO4 94.1