Alfa og Omega 4

«Det står skrevet”

Det var noen som søkte hans selskap fordi de følte en fred i hans nærhet. Men mange unngikk ham fordi de følte at hans plettfrie liv var en irettesettelse av dem. Unge kamerater tilskyndet ham til å gjøre slik som de gjorde. Han var oppvakt og munter. De syntes om å være sammen med ham, og de satte pris på hans kvikke påfunn. Men de var utålmodige overfor ham fordi han var så samvittighetsfull, og de betegnet ham som trangsynt og smålig. Jesus svarte med Skriftens ord: «Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord.» «I hjertet gjem mer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.» ⁴ AoO4 68.2

Ofte ble han spurt: Hvorfor er du så opptatt av å være annerledes enn alle oss andre? Svaret han gav, var fra Den hellige skrift: «Salig er den som er hel i sin ferd og følger Herrens lov. Salige er de som holder hans lovbud og søker ham av hele sitt hjerte, de som ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.» ⁵ AoO4 68.3

Når han ble spurt om hvorfor han ikke tok del i de fornøyelser som de unge i Nasaret holdt på med, henviste han til dette skriftord: «Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.» ⁶ AoO4 68.4

Jesus kjempet ikke for sine rettighe-ter. Ofte ble hans arbeid gjort unødig hardt fordi han var så villig og aldri klaget. Likevel sviktet han ikke eller ble mismodig. I sitt liv hevet han seg over disse vanskelighetene som om han levde i lyset fra Guds ansikt. Han gjor-de ikke gjengjeld når han ble ille be-handlet, men bar fornærmelser med tålmodighet. AoO4 68.5

Gang på gang ble han spurt: Hvorfor finner du deg i en slik ondskapsfull be-handling, til og med fra dine egne brød-re? Til dette svarte han: Det står skre-vet: «Glem ikke det jeg har lært deg, min sønn, ta vare på mine bud i ditt hjerte 1 For de gir deg mange dager og år og gjør din lykke større. Gi aldri slipp på godhet og troskap, men bind dem om din hals, og skriv dem på ditt hjertes tavle! Da får Gud og mennesker godvilje for deg og holder deg for en forstandig mann.» ⁷ AoO4 68.6

Fra den tiden da Jesu foreldre fant ham i templet, var hans handlemåte en gåte for dem. Aldri ville han innlate seg i strid, men hans eksempel var en stadig lærdom. Han bar preg av å være innviet til noe spesielt. Sine lykkeligste stunder hadde han når han var alene i naturen og sammen med Gud. Når som helst han fant anledning til det, forlot han arbeidsplassen og gikk ut i naturen. I de grønne dalene kunne han oppholde seg i stille ettertanke, og på fjellskråningen eller mellom trærne i skogen kunne han ha samfunn med Gud. Tidlig om morgenen var han ofte på et eller annet øde sted i stille ettertanke, studium av Skriften eller i bønn. Fra disse uforstyrrede stundene gikk han tilbake til sitt hjem for igjen å ta fatt på sine plikter, og for å være et eksempel på tålmodig strev. AoO4 69.1