Alfa og Omega 4

Tempelskatten

Like etter at de hadde nådd frem til byen, kom oppkreveren av tempelskatten til Peter og spurte: «Betaler ikke deres mester skatt til templet?» Denne avgiften var ikke en vanlig ut-lignet skatt. Det var et årlig bidrag som hver jøde skulle betale til driften av templet. Å nekte å betale denne skatten ville bli betraktet som illojalitet overfor templet, noe som rabbinerne anså som en høyst graverende synd. Jesu holdning til rabbinernes lover og hans tydelige irettesettelse til dem som forsvarte tradisjonen, gav påskudd for beskyldningen om at han prøvde å bryte ned tempel tjenesten. Nå fikk hans fiender anledning til å bringe ham i vanry. I skatteoppkreveren fant de en samarbeidsvillig for-bundsfelle. AoO4 372.3

Peter oppfattet skatteoppkreve- rens spørsmål som en ærekrenkende antydning om Jesu lojalitet mot templet. Brennende ivrig som han var for Jesu ære, svarte han raskt uten å rådføre seg med ham, at han ville betale skatten. AoO4 373.1

Peter forstod bare delvis hva som var hensikten med spørsmålet. Noen folkegrupper var fritatt for å betale avgiften. På Moses’ tid da levittene ble valgt ut til å gjøre tjeneste ved helligdommen, fikk de ingen arv blant folket. Herren sa: «Derfor fikk Levi ingen arv og del sammen med sine brødre. Herren er hans arv.» ¹ AoO4 373.2

På Kristi tid ble prestene og levittene fremdeles betraktet som særskilt innviet til templet, og det ble ikke krevd at de skulle yte det årlige bidrag til dets underhold. Profetene var også fritatt for denne avgiften. Når rabbinerne krevde tempelskatt av Jesus, tilsidesatte de hans rettighet som profet eller lærer og behandlet ham som ethvert annet menneske. Hvis han nektet å betale avgiften, ville det bli fremstilt som illojalitet overfor templet. På den andre siden ville betaling av avgiften bli betraktet som en innrømmelse av at når de forkastet ham som profet, var det berettiget. AoO4 373.3

Bare en kort tid i forveien hadde Peter anerkjent Jesus som Guds Sønn. Men nå forsømte han en anled-ning til å fremholde hvem hans mes-ter virkelig var. Da han svarte opp- kreveren at Jesus ville betale skatten, godtok han i virkeligheten den falske oppfatning av Jesus som prestene og rådsherrene prøvde å sette i omløp. AoO4 373.4

Da Peter kom inn i huset, nevnte ikke Jesus det som hadde inntruffet, men spurte: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine egne, eller er det av de fremmede?” Peter svarte: «Av de fremmede.” Og Jesus sa: «Så er jo barna fri.» AoO4 373.5

Innbyggerne i et land blir ilagt skatt som også går til underhold av kongehuset, men kongens barn er fritatt. Israel, som bekjente seg til å være Guds folk, var pliktige til å holde tjenesten for Gud ved like. Men Jesus, Guds Sønn, var ikke under noen slik forpliktelse. Hvis prester og levitter var unntatt på grunn av sin forbindelse med templet, hvor mye mer da han? Templet var jo hans Fars hus! AoO4 373.6

Dersom Jesus hadde betalt skatten uten å komme med innvendinger, vil-le han faktisk ha godkjent rabbiner-nes krav og ville dermed ha fornektet sin guddommelighet. Men selv om han imøtekom kravet, avviste han den påstand som lå til grunn. Måten han skaffet til veie skattepengene på, beviste hans guddommelige natur. Det gikk klart frem at han var ett med Gud, og var derfor ikke skattepliktig som en vanlig borger. AoO4 373.7

«Gå ned til sjøen,» sa han til Peter. «Kast ut et snøre. Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en stater. Den skal du gi som skatt for meg og deg.» AoO4 373.8

Selv om Jesus hadde kledd sin gud- dommelighet i menneskeskikkelse, åpenbarte han sin herlighet ved dette mirakel. Det var klart at dette var ham som David hadde skrevet om på denne måten: «For mine er alle dyr i skogen og villdyrene på de tusen fjell. Jeg kjenner alle himmelens fugler, og krypet på marken tilhører meg. Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe, for min er jorden og det som fyller den.» ² AoO4 374.1

Samtidig som Jesus gjorde det klart at han ikke var forpliktet til å betale tempelskatten, innlot han seg ikke i strid med jødene om saken, for de ville ha mistydet hans ord og brukt dem mot ham. For ikke å støte dem ved å avslå å betale skatten, gjorde han noe som ikke med rette kunne kreves av ham. Dette ville gi disiplene verdifull undervisning. Tydelige forandringer ville snart finne sted i deres forhold til tempeltjenesten. Kristus lærte dem at de ikke unødig skulle motsette seg fastsatte regler. Så langt som mulig skulle de unngå å gi anledning til at deres tro ble tolket på en feilaktig måte. Selv om kristne mennesker ikke skal gi avkall på et eneste av sannhetens prinsipper, bør de alltid unngå strid så sant det er mulig. AoO4 374.2