Alfa og Omega 4

Skjult herlighet

Hvor meningsfullt det var at Kris-tus ble fremstilt i templet! Men pres-ten kunne ikke se noe av dette gjen-nom sløret. Han forstod ikke hemme-ligheten som lå bak. Innvielsen av nyfødte var en dagligdags begiven-het. Dag etter dag tok presten imot løsepengene når små barn ble fremstilt for Herren. Dag etter dag utførte han sin rutinemessige gjerning og gav lite akt på foreldre eller barn, med mindre han så et eller annet hos foreldrene som kunne tyde på rikdom eller høy rang. Josef og Maria var fattige. Da de kom med barnet sitt, så presten bare en mann og en kvinne som var kledd som galileere i klær av enkleste slag. Det var ikke noe ved deres utseende som tiltrakk seg oppmerksomhet, og deres offergave var av det slag som fattigfolk kom med. AoO4 34.4

Presten gjennomførte seremonien i samsvar med ritualet. Han tok barnet i armene og holdt det opp foran alte-ret. Etter å ha gitt det tilbake til moren, skrev han navnet Jesus i registeret for de førstefødte. Han ante ikke at barnet som han holdt i armene, var himmelens majestet, herlighetens konge. Han visste ikke at dette lille barnet var ham som Moses hadde skrevet om: «Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.» ⁵ Han tenkte ikke på at det var herligheten til dette lille barnet Moses hadde bedt om å få se. Men en som var større enn Moses, lå i prestens armer, og da han skrev inn barnets navn, skrev han navnet på ham som var grunnvollen til hele det jødiske re- ligionssystem. Dette navnet skulle også bli dets dødsdom. For offersy- stemet holdt på å bli gammelt, forbildet hadde nesten nådd sitt motbilde og skyggen sin virkelighet. AoO4 34.5

Herlighetsskyen hadde veket fra helligdommen, men i barnet fra Betlehem var den herligheten skjult som englene bøyer seg for. Dette lille barnet som ikke selv var klar over noe, var den løftets ætt som det første alter ved Edens port pekte frem til. Dette var Siloa, han som gir fred. Det var han som overfor Moses hadde åpenbart seg som Jeg Er. Det var han som i skystøtten og ildstøtten hadde vært Israels leder. Dette var han som profetene lenge hadde profetert om. Han var alle slekters håp, Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. AoO4 35.1

Navnet til dette hjelpeløse lille barnet ble skrevet inn i Israels ættelister. Ved det ble han erklært å være vår bror, han som var den falne menneskehetens håp. Barnet som løsepengene var blitt betalt for, var han som selv skulle betale løsesummen for hele verdens synd. Han var den sanne, store «prest over Guds hus». Han var overhodet for «et prestedømme som ikke tar slutt”. Han var talsmannen ved «Majestetens høyre hånd i det høye».⁶ AoO4 35.2