Alfa og Omega 4

Mennesker er Guds medarbeidere

Til å være sine representanter blant menneskene velger ikke Kristus eng- ler som aldri har falt i synd. Han velger mennesker som er under de samme vilkår som dem de prøver å frelse. Kristus tok på seg menneskelighet for å kunne nå menneskene. Guddommen behøvde menneskeheten, for det trengtes både det guddommelige og det menneskelige for å frelse verden. Guddommen behøvde det menneskelige for at det menneskelige kunne bli et bindeledd mellom Gud og mennes-ker. Slik er det også med Kristi tjenere og sendebud. For at menneskene skal kunne gjenvinne likheten med Gud, trenger de en kraft som er utenfor og over dem selv. Men dette gjør ikke menneskelig medvirkning uvesentlig. Mennesket tar imot Guds kraft, Kristus bor i hjertet ved troen, og ved samarbeid med det guddommelige blir menneskets kraft virksom til det gode. AoO4 250.4

Han som kalte fiskerne fra Galilea, kaller fremdeles mennesker til sin tjeneste. Han er likeså villig til å åpenbare sin kraft gjennom oss som gjennom de første disiplene. Uansett hvor ufullkomne og syndige vi er, lover Herren å arbeide sammen med oss, og at Kristus skal undervise oss. Han til-byr oss guddommelig veiledning så vi ved å forene oss med Kristus kan gjøre Guds gjerninger. AoO4 251.1

«Vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv.” Derfor ble forkynnelsen av evangeliet betrodd feilende mennesker, ikke englene. Det er åpenbart at den kraf-ten som virker gjennom svake mennesker, er Guds kraft. På den måten blir vi oppmuntret til å tro at den kraften som kan hjelpe andre som er like svake som vi selv er, også kan hjelpe oss. De som selv har «menneskelig svakhet», bør være i stand til å «vise mildhet mot dem som feiler og farer vill”. ⁷ Fordi de selv har vært i fare, har de kjennskap til farer og vanskeligheter på veien, og kan derfor hjelpe andre som er i samme situasjon. Det finnes mennesker som er plaget av tvil, tynget av skrøpeligheter, svake i troen og ute av stand til å gripe fatt i ham som øyet ikke kan se. Men en venn som de kan se, en som kommer til dem i Kristi sted, kan bli et binde-ledd som knytter deres skjelvende tro til Kristus. AoO4 251.2