Alfa og Omega 4

«Om du vil, kan du gjore meg ren!”

I de områder hvor Kristus virket, var det mange som led av denne syk-dommen. Det som ble fortalt om Jesu gjerninger, gav dem et glimt av håp. Men siden profeten Elisjas dager hadde man aldri hørt at noen som virkelig hadde denne sykdommen, var blitt helbredet. De turde ikke vente at Jesus ville gjøre noe for dem som han ikke hadde gjort for andre mennesker. AoO4 219.3

Likevel var det en mann som troen begynte å spire i hjertet hos. Men han visste ikke hvordan han skulle komme i kontakt med Jesus. Hvordan skulle han som var avskåret fra kontakt med sine medmennesker, kunne fremstille seg for den store legen? Det var også et spørsmål om Kristus ville helbrede nettopp ham. Ville han virkelig bry seg om en man trodde led under Guds straffedom? Ville han ikke likesom fariseerne, ja, endog legene, uttale en forbannelse over ham, og så be ham flykte bort fra de stedene der det bodde mennesker? Han tenkte på alt det han hadde hørt om Jesus. Ikke en eneste som var kommet til ham for å få hjelp, var blitt bortvist. AoO4 220.1

Den ulykkelige mannen bestemte seg for å oppsøke Jesus. Selv om han var stengt ute fra byene, kunne det kanskje hende at han møtte Jesus der stien krysset veien langs fjellet, eller kanskje han kunne finne ham når han underviste folket utenfor byene? Vanskelighetene var store, men dette var hans eneste håp. AoO4 220.2

Den spedalske blir ledet til Frelseren. Jesus underviser ved sjøbredden, og folk er samlet omkring ham. Den spedalske står langt borte, men han oppfatter noe av det Jesus sier. Han ser at han legger hendene på de syke. Han ser at de vanføre, de blinde, de lamme og de som er døden nær av forskjellige sykdommer, reiser seg opp og priser Gud for helbredelsen. Hans tro blir styrket mens han nærmer seg folkemengden. Han glemmer de for-siktighetsreglene han skal følge, folkets sikkerhet og den frykt som alle føler. Han er bare opptatt av håpet om å bli helbredet. AoO4 220.3

Bare synet av den spedalske føles motbydelig. Sykdommen har gjort fryktelige innhogg, og den sykdoms- tærte kroppen er forferdelig å se på. Ved synet av ham viker folket tilbake i redsel. I sin iver etter å unngå ham holder de på å tråkke hverandre ned. Noen prøver å hindre ham i å nærme seg Jesus, men forgjeves. Han hverken ser eller hører dem. Deres avsky for ham har ingen virkning. Han ser bare Guds Sønn. Han hører bare den stemmen som gir liv til de døende. Han trenger seg frem til Jesus, kaster seg ned for ham og roper: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren!” AoO4 220.4

Jesus svarte: «Jeg vil, bli ren!» Og han la hånden sin på ham. AoO4 220.5

Øyeblikkelig skjedde det en forand-ring med den spedalske. Kjøttet på kroppen ble friskt, nervene ble føl-somme og musklene faste. Den grove, flassete huden som er typisk for spe-dalske, forsvant. I stedet kom det en mild glød som på et friskt barn. AoO4 220.6

Jesus påla mannen ikke å fortelle hva som var skjedd, men straks frem-stille seg i templet med et offer. Et slikt offer kunne ikke godtas for prestene hadde undersøkt mannen og erklært ham fullstendig fri for sykdommen. Hvor uvillige de enn var til å gjøre dette, kunne de ikke slippe fra å undersøke mannen og treffe en av-gjørelse. AoO4 220.7

Skriftens ord viser hvor ettertryk-kelig Jesus fremholdt hvor nødvendig det var at mannen unnlot å fortelle noen om helbredelsen, og at han handlet raskt. Han sendte ham straks bort og sa strengt til ham: «Si ikke et ord om dette til noen! Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer som Moses har påbudt for den som lar seg rense. Det skal være et vitnesbyrd for dem.” AoO4 221.1

Hadde prestene kjent de faktiske forhold i forbindelse med helbredel-sen av den spedalske, kunne deres hat til Kristus ha fått dem til å avsi en falsk kjennelse. Jesus ville at mannen skulle fremstille seg i templet før ryktene om miraklet nådde dem. På den måten kunne det sikres en upartisk avgjørelse, og den spedalske som nå var blitt frisk, ville få tillatelse til igjen å være sammen med familie og venner. AoO4 221.2

Kristus hadde også andre ting i tanke da han påla mannen taushet. Han visste at hans fiender stadig forsøkte å begrense hans virksomhet og vende folket bort fra ham. Han visste at dersom helbredelsen av den spedalske ble utbasunert, ville andre som led av denne fryktelige sykdommen, strømme til, og det ville bli skreket opp om at folk ville bli smittet ved å komme i kontakt med dem. Mange av de spedalske ville ikke bruke heisens gave til velsignelse for dem selv og andre, og ved at Jesus samlet dem omkring seg, ville han gi anledning til å klage over at han brøt de strenge bestemmelser i ritualloven. Dette ville hindre hans gjerning med å forkynne evangeliet. AoO4 221.3

Kristi advarsel viste seg å være be-rettiget. En mengde mennesker hadde vært vitne til at den spedalske ble helbredet, og de var ivrige etter å få vite hva prestene hadde bestemt. Da mannen kom tilbake til sine venner, ble det stort røre. På tross av Jesu advarsel gjorde han ingen videre anstrengelser for å skjule at han var blitt helbredet. Riktignok ville det vært umulig å holde det skjult, men den spedalske kunngjorde det vidt og bredt. Han tenkte seg at det bare var Jesu beskjedenhet som var grunnen til at han påla ham dette. Derfor drog han omkring og fortalte om den store helbrederens makt. Han forstod ikke at hver gang slike kraftige gjeminger ble utført, ville prestene og de eldste bli mer bestemt på å rydde Jesus av veien. AoO4 221.4

Mannen som var blitt frisk, følte at heisens gave var meget kostelig. Han frydet seg over å eie manndommens kraft, og over å være gjenforent med sin familie og med vennekretsen. Han følte det som umulig ikke å kunne ære den legen som hadde gjort ham frisk. Men det at han kunngjorde saken på denne måten, førte til at Jesu gjerning ble hindret. Det fikk folk til å samles omkring ham i slike mengder at han for en tid ble tvunget til å holde opp med sin virksomhet. AoO4 221.5

Alt det Jesus gjorde, hadde et vidt-rekkende formål. Det innbefattet mer enn bare det som kom til syne i selve handlingen. Slik også i tilfellet med den spedalske. Jesus hjalp alle som kom til ham, men han hadde også en inderlig lengsel etter å velsigne dem som ikke kom. Mens han trakk til seg tollere, hedninger og samaritancrc, onsket han også å kunne nå prestene og lærerne som var lukket inne i sin fordom og sin tradisjon. Han lot ikke noe middel være uprøvd, om de kan-skje kunne nåes ved det. Ved å sende den spedalske som var blitt helbredet, til prestene, gav han dem et vitnes-byrd som var ment å dempe deres fordommer. AoO4 221.6

Fariseerne hadde påstått at Kristi lære var i strid med den loven Gud hadde gitt gjennom Moses. Men hans påbud til den spedalske som var blitt frisk, om å komme frem med et offer i samsvar med loven, motbeviste denne påstanden. Det var et tilstrekkelig vitnesbyrd for alle som ville la seg overbevise. AoO4 222.1

Lederne i Jerusalem hadde sendt ut spioner for å finne et eller annet på-skudd for å ta livet av Jesus. Han svarte med å gi dem et bevis på sin kjærlighet til menneskene, sin aktelse for loven og sin makt til å frelse fra synd og død. Han sa derfor om dem: «De gjengjelder godt med ondt og gir hat igjen for min kjærlighet.” Han som på fjellet gav dette påbud: «Elsk deres hender!” var selv et forbilde på dette prinsippet ved ikke å gjengjelde «ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord», men «tvert imot vel-signe».¹ AoO4 222.2

De samme prestene som dømte den spedalske til forvisning, erklærte nå at han var frisk. Denne avgjørelsen som ble kunngjort og registrert, var et stadig vitnesbyrd om Kristus. Mannen som var blitt helbredet, ble på ny innlemmet i samfunnet på grunnlag av prestenes egen forsikring om at det ikke fantes spor igjen avsykdommen. Han var selv et levende vitne om sin velgjører. Med glede brakte han sitt offer og lovpriste Jesu navn. AoO4 222.3

Prestene var overbevist om Jesu guddomsmakt. De fikk anledning til å kjenne sannheten og nyte godt av ly-set. Hvis de forkastet det, ville det bli borte for alltid. Men mange forkastet lyset. Likevel var det ikke gitt forgjeves. Mange ble påvirket uten at det foreløpig kom til uttrykk. Så lenge Jesus levde, syntes hans misjon å vinne liten gjenklang hos prestene og lærerne. Men etter hans himmelfart viste det seg at «en mengde prester ble lydige mot troen”. ² AoO4 222.4