Alfa og Omega 4

Heldige hyrder

På markene hvor David som gutt hadde passet saueflokken, holdt gje-terne fremdeles vakt om natten. I de stille timene snakket de sammen om Frelseren som var lovt, og de bad om at den kongen som skulle sitte på Da-vids trone, måtte komme. «Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.»” AoO4 28.6

Disse ordene fyller hyrdenes sinn med herlige syner. Befrieren er kom-met til Israel! Makt, opphøyelse og seier knytter seg til hans komme. Men engelen må forberede dem på at de må ta imot sin frelser i fattigdom og ringhet. Derfor sier han: «Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.” AoO4 29.1

Den himmelske budbæreren hadde fjernet deres frykt. Han hadde fortalt dem hvordan de kunne finne Jesus. Med en øm omtanke for deres mennes-kelige svakhet gav han dem tid til å venne seg til den himmelske stråle-glans. Men da kunne fryden og her-ligheten ikke lenger holdes tilbake. Hele sletten ble opplyst av den skin-nende glansen fra Guds hærskarer. Det ble tyst på jorden, og himmelen bøyde seg ned for å lytte til sangen: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!” AoO4 29.2

Om bare menneskene i dag kunne anerkjenne denne sangen! Den kunn-gjøringen som lød den gangen, den tonen som da ble slått an, vil tilta i styrke inntil tidens slutt og gjenlyde til jordens ender. Når «rettferds sol” går opp med legedom under sine vin-ger, vil denne sangen igjen lyde som et ekko fra en stor skare, lik bruset av veldige vannmasser: «De ropte: Hal-leluja! For Herren er blitt konge.» ³ AoO4 29.3

Da englene drog bort, forsvant lyset etter hvert, og nattemørket senket seg igjen over høydedragene rundt Betlehem. Men det lyseste bilde som menneskeøyne noen gang har sett, ble igjen i gjeternes minne. «Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn i Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.» AoO4 29.4

Med stor glede drog de bort og for-talte det de hadde sett og hørt. «Alle som hørte på, undret seg over det gje-terne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud.” AoO4 30.1

Avstanden mellom himmelen og jorden er ikke storre i dag enn da gjeterne lyttet til englenes sang. Menneskeheten er fremdeles like mye gjenstand for himmelens omsorg som da vanlige mennesker motte de himmelske budbærere ved hoylys dag og samtalte med dem i vingårdene og ute på markene. Himmelen kan være ganske nær oss under våre vanlige sysler i livet. Engler fra himmelen vil være hos dem som kommer og går etter Guds befaling. AoO4 30.2

Beretningen fra Betlehem er et emne vi aldri kommer til bunns i, Et «dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud” finnes skjult der. ⁴ Vi forundrer oss over Frelserens offer da han byt-tet himmelens trone med krybben, og de tilbedende englenes selskap med dyrene i stallen. Menneskers stolthet og selvgodhet blir gjort til skamme i hans nærvær. Likevel var dette bare begynnelsen til hans selvfornedrelse. AoO4 31.1

Det ville ha vært en nesten ufattelig ydmykelse for Guds Sønn å ta på seg menneskelig natur selv da Adam var i sin uskyldighetstilstand i Eden. Men Jesus tok på seg menneskelighet da slekten var blitt svekket etter fire tu-sen år i synd. I likhet med enhver Adams ætling var han underlagt virk-ningene av arvelighetsloven. Hva disse følgene bestod i, går frem av historien om hans jordiske forfedre. Han kom med en slik arv for å ta del i våre sorger og fristelser og for å gi oss ekempler på et syndfritt liv. AoO4 32.1

I himmelen hadde Satan hatet Kris-tus for den posisjon han hadde hos Gud. Han hatet ham enda mer da han selv ble fratatt sin verdighet. Han hatet ham som forpliktet seg til å gjenløse en syndig slekt. Til denne verden hvor Satan gjorde krav på å være hersker, tillot Gud likevel at hans Sønn kom som et hjelpeløst lite barn som var undergitt menneskelig svakhet. Gud lot ham møte mennes-kelivets farer på samme måte som et-hvert annet menneske, for å kjempe kampen slik som ethvert menneske må gjøre det, med fare for nederlag og evig tap. AoO4 32.2

En menneskelig far nærer de inder-ligste følelser overfor sin sønn. Han ser inn i ansiktet til det lille barnet og skjelver ved tanken på livets farer. Han lengter etter å verne sin kjære mot Satans makt og holde ham borte fra fristelse og kamp. Gud gav sin en-bårne Sønn til å møte en enda bitrere kamp og en mer fryktelig risiko, for at livets sti måtte bli trygg for våre små. Dette er kjærlighet. Himler, forundre dere! Bli forskrekket, du jord! AoO4 32.3