Alfa og Omega 5

De to store bud

Fariseerne hadde enda ikke gitt opp håpet om å øve press på Jesus så han kom til å si noe som de kunne bruke mot ham. De fikk overtalt en skriftlærd til å stille Jesus et spørsmål om hvilket av de ti bud som hadde den største betydning. AoO5 159.2

Fariseerne fremhevet de første fire bud som peker på menneskenes plikter overfor sin skaper. De anså dem for å være av langt større betydning enn de seks andre som definerer menneskenes plikter mot sine medmennesker. Følgen var at de i høy grad sviktet når det gjaldt praktisk gudsfrykt. Jesus hadde vist folket deres store mangel. Han hadde undervist om nødvendigheten av gode gjeminger og sagt at treet kjennes på dets frukter. Derfor ble han beskyldt for å sette de siste seks bud høyere enn de første fire. AoO5 159.3

Den lovkyndige kom til Jesus med et direkte spørsmål: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Svaret Jesus gav, var kraftfullt og rett på sak: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.» Det andre er lik det første, sa Jesus, for det er en følge av det: «Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.” «På disse to bud hviler hele loven og profetene.” AoO5 159.4

De første fire av de ti bud summeres opp i det ene store bud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hj erte.” De siste seks er innbefattet i det andre: «Du skal elske din neste som deg selv.” Begge disse pålegg er et uttrykk for kjærlighetens prinsipp. Man kan ikke holde det første og bryte det andre. Heller ikke kan man holde det andre og bryte det første. Når Gud har sin rettmessige plass på hjertets trone, vil også vår neste få den riktige plassen. Vi vil elske vår neste som oss selv. Bare når vi elsker Gud over alle ting, er det mulig å ha en upartisk kjærlighet til vår neste. AoO5 159.5

Fordi summen av alle budene er kjærlighet til Gud og mennesker, kan man ikke bryte et eneste bud uten å overtre dette prinsippet. Slik lærte Kristus sine tilhørere at Guds lov ikke består av så og så mange atskilte bud, hvorav noen er viktige, mens andre er av liten betydning og ustraffet kan ignoreres. Vår Herre fremstiller de første fire og de siste seks bud som en guddommelig helhet. Han lærer at kjærlighet til Gud vil vise seg i lydighet mot alle hans bud. AoO5 159.6

Den lovkyndige som hadde stilt spørsmålet til Jesus, og som hadde godt kjennskap til loven, var forbau-set over Jesu svar. Han hadde ikke ventet at han skulle legge for dagen en så dyp og grundig kunnskap om Skriften. Selv hadde han fått et videre syn på de prinsipper som lå til grunn for de hellige bud. I nærvær av prester og rådsherrer erkjente han ærlig at Jesus hadde tolket loven på den riktige måten. «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er én og at det ikke er noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.» AoO5 160.1

Visdommen i Kristi svar overbevis-te den skriftlærde. Han visste at jøde-nes religion snarere bestod i ytre seremonier enn i indre fromhet. Til en viss grad skjønte han hvor verdiløst det var med bare seremonielle ofringer og utgytelse av blod til soning for synd, når troen manglet. Kjærlighet til Gud og lydighet mot ham sammen med en uselvisk aktelse for mennesker hadde større verdi for ham enn alle disse ri-tualene. Denne mannens villighet til å erkjenne riktigheten av Kristi reson-nement, og hans avgjorte og raske svar mens folket hørte på, åpenbarte en innstilling som var helt forskjellig fra den som prestene og rådsherrene la for dagen. Jesus fikk dyp medfølel-se med den redelige skriftlærde som våget å stå ansikt til ansikt med pres-tenes mørke miner og rådsherrenes trusler, for å gi uttrykk for sin overbevisning. «Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike.» AoO5 160.2

Den skriftlærde var nær Guds rike på den måten at han erkjente at rett-ferdige handlinger var mer akseptable for Gud enn brennoffer og slaktoffer. Men han trengte å anerkjenne Kristi guddommelige karakter og ved tro på ham få kraft til å gjøre rettferdighets gjerningcr. Den rituelle gudstjenesten var verdiløs med mindre den var forent med Kristus ved en levende tro. Selv moralloven oppfyller ikke sin hensikt hvis den ikke blir forstått i sitt forhold til Frelseren. Igjen og igjen hadde Jesus vist at hans Fars lov inneholdt noe som var dypere enn bare myndige pålegg. Loven innehol-der det samme prinsipp som det som blir åpenbart i evangeliet. Loven på-peker menneskenes plikt og viser dem deres skyld. De må gå til Jesus for å få tilgivelse og kraft til å gjøre det som loven påbyr. AoO5 160.3