Alfa og Omega 5

Hjørnesteinen som ble vraket

Frelseren så med medlidenhet på dem og fortsatte: «Har dere aldri lest i skriftene: Den steinen bygningsmen-nene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust.» AoO5 147.5

Denne profetien hadde jødene ofte gjentatt i synagogen med tanke på Messias’ komme. Kristus var hjørne-steinen i den jødiske samfunnsord-ning og i hele frelsesplanen. Denne hovedhjørnesteinen var det at de jø-diske byggmestere, Israels prester og rådsherrer, nå var i ferd med å for-kaste. Frelseren rettet deres opp-merksomhet til de profetier som ville vise dem den fare de var i. Med alle midler han hadde til rådighet, prøvde han å gjøre klart for dem hva de egentlig var i ferd med å gjøre. AoO5 148.1

Det han sa, hadde også en annen hensikt. Da Jesus spurte: «Når så vin-gårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» gikk han ut fra at fariseerne ville svare slik de gjorde. Han ville at de skulle felle dommen over seg selv. Hans advarsler, som ikke kunne vekke dem til omvendelse, ville besegle deres dom, og han ville de skulle innse at de selv var skyld i den skjebnen som rammet dem. Han ville vise dem Guds rettferdighet når han tok fra dem deres nasjonale privilegier. Dette var alt begynt, og før det hele var over, ville ikke bare templet og byen bli ødelagt, men hele jødefolket ville bli spredt. AoO5 148.2

Tilhørerne oppfattet advarselen. Men på tross av den dom prestene og rådsherrene selv hadde avsagt, var de ferdige til å fylle ut resten av bildet ved å si: «Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel.” «De ville gjerneha grepet ham, men de var redde for folkemengden,” for den offentlige stemning var på Kristi side. AoO5 148.3

Da Jesus siterte profetien om stei-nen som ble forkastet, hentydet han til en faktisk hendelse i Israels historie. Det var i forbindelse med byggingen av det første templet. Den hadde en særskilt anvendelse i tiden for Kristi første komme og burde ha talt med særlig styrke til jødene. Men den har også noe å lære oss. AoO5 148.4

Da Salomos tempel ble oppført, ble de veldige steinene til murene og grunnvollen gjort helt ferdige ute i steinbruddet. Da de ble brakt til byggeplassen, skulle det ikke brukes noe redskap. Arbeidsfolkene skulle bare få dem riktig plassert. En stein av uvanlig størrelse og form var brakt frem for å brukes i grunnmuren. Men de som arbeidet på bygget, kunne ikke finne plass til den og ville ikke ta imot den. Den var til bry for dem slik den lå ubrukt og var i veien. AoO5 148.5

Lenge var den bare en vraket stein. Men da byggelaget kom så langt at de skulle fullføre hjørnet, lette de lenge for å finne en stein som var stor og sterk nok og hadde den riktige form så den passet på det bestemte stedet. Den måtte også kunne bære den veldige tyngden som skulle hvile på den. Hvis de gjorde et uheldig valg, ville hele bygningens sikkerhet være i fare. De måtte finne en stein som kunne tåle påvirkningen av sol, frost og uvær. AoO5 148.6

Flere steiner ble fra tid til annen valgt ut, men under presset av den umåtelige tyngden var de gått i stykker AoO5 148.7

Andre bestod ikke prøven fordi de ikke tålte de plutselige klimatiske forandringer. Men til slutt ble de opp-merksomme på den steinen som så lenge hadde vært vraket. Den hadde vært utsatt for sol og uvær, uten at det viste seg den minste sprekk. AoO5 149.1

Bygningsmennene undersøkte stei-nen. Den hadde bestått hver eneste prøve unntatt en. Hvis den tålte den krevende vektprøven, bestemte de seg for å godta den som hjørnestein. Prø-ven ble gjort, og steinen ble godkjent. Da den ble brakt bort til stedet der den skulle ligge, viste det seg at den passet helt nøyaktig. I et profetisk syn hadde Jesaja fått se at denne steinen var et symbol på Kristus. AoO5 149.2

Han sier: «Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til fall for begge Israels riker, en snare og en fel-le for dem som bor i Jerusalem. Mange blant dem skal snuble, de skal falle og slå seg fordervet, gå i snaren og bli fanget.” I det profetiske synet blir Je-saja ført ned til tiden for Kristi første komme. Han får se at Kristus må ut-holde de prøver som behandlingen av hovedhjørnesteinen i Salomos tempel var et symbol på. «Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast.» ⁷ AoO5 149.3

I sin grenseløse visdom valgte Gud ut hjørnesteinen og la den selv til rette. Han kalte den en «grunnfast hjørnestein». På den kan hele verden legge sine byrder og sorger. Den kan bære dem alle. I fullkommen trygghet kan menneskene bygge på den. Kristus er en «velprøvd stein». Han skuffer aldri dem som stoler på ham. Han har gjennomgått enhver prøve. Han har båret vekten av Adams og alle hans etterkommeres skyld, og han har mer enn seiret over det ondes makter. Han har båret de byrder som enhver ang-rende synder har lagt på ham. I Kristus har den skyldige funnet lindring. Han er en grunnfast hjørnestein. Alle som støtter seg til ham, hviler trygt og sikkert. AoO5 149.4

I Jesajas profeti sies det at Kristus er både «en velprøvd stein” og «en snublestein”. Inspirert av Den Hellige Ånd viser apostelen Peter klart hvem Kristus er en hjørnestein for og hvem han er en snublestein for. AoO5 149.5

«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de — det var de bestemt til,» ⁸ AoO5 149.6

For dem som tror, er Kristus den sikre grunnvoll. Det er disse som fal-ler på klippen og slår seg. Her tales det om lydighet mot Kristus og tro på ham. Å falle på klippen og bli knust vil si at vi gir avkall på vår selvrettferdighet og går til Kristus med et barns ydmykhet. Vi angrer våre overtredelser og tror på hans tilgi-vende kjærlighet. Slik er det også at vi i tro og lydighet bygger på Kristus som vår grunnvoll. AoO5 150.1

På denne levende steinen kan både jøder og hedninger bygge. Det er den eneste grunnvoll vi trygt kan bygge på. Den er stor nok til alle, og sterk nok til å bære hele verdens vekt og byrde. Ved å forene seg med Kristus som er den levende steinen, vil alle som bygger på denne grunnvollen, bli «levende steiner». AoO5 150.2

Mange blir hogd til, prydet og smykket ved egne anstrengelser. Men de kan ikke bli «levende steiner” for-di de ikke er forbundet med Kristus. Uten denne forbindelsen kan ikke noe menneske bli frelst. Uten at Kristi liv er i oss, kan vi ikke stå imot fris-telsens stormer. Vår evige sikkerhet beror på om vi bygger på den sikre grunnvoll. Mange bygger i dag på en grunnvoll som ikke er blitt prøvd. Når regnet faller, stormen raser og flommen kommer, vil huset falle fordi det ikke er grunnlagt på den evige klippen, hovedhjørnesteinen Jesus Kristus. AoO5 150.3

For dem som er ulydige og derfor snubler mot Ordet, er Kristus en snublestein. Men «den steinen bygnings-mennene vraket», er «blitt hjørne-stein». 1 likhet med den steinen som ble forkastet, hadde Kristus under sin misjon på jorden måttet tåle å bli tilsidesatt og utskjelt. «Han var ringe-aktet, forlatt av mennesker, en smer-tenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann ..., vi regnet ham ikke for noe.» Men tiden var nær da han skulle bli herliggjort. Ved opp-standelsen fra de døde ble han «inn-satt som Guds mektige Sønn”. ⁹ Ved sitt annet komme vil han bli åpenbart som himmelens og jordens Herre. De som nå var i ferd med å korsfeste ham, vil anerkjenne hans storhet. I universets påsyn vil den steinen som ble vraket, bli hovedhjørnesteinen. AoO5 150.4

«Men den som steinen faller på, skal bli knust.» Det folket som forkastet Kristus, skulle snart se at byen og nasjonen ble ødelagt. Deres herlighet skulle bli knust og spredt som støvet for vinden. Hva var det som tilintet-gjorde jødene? Det var den klippen som ville ha vært deres sikkerhet, om de hadde bygd på den. Den var Guds godhet som de foraktet, rettferdigheten som de vraket, og barmhjertigheten som de ringeaktet. Mennesker satte seg opp mot Gud, og alt som ville vært til frelse for dem, ble til ødeleggelse. Alt det Gud hadde bestemt til liv, viste seg å være til død. AoO5 150.5

Jerusalems ødeleggelse var et resultat av at jødene korsfestet Kristus. Blodet som rant på Golgata, var det lodd på vektskålen som voldte deres undergang både i denne verden og den som kommer. Slik vil det bli på den siste store dagen, da de som har forkastet Guds nåde, vil få sin dom. Kristus, deres snublestein, vil da vise seg for dem som et hevnens fjell. Hans herlighet, som er liv for de rettferdige, vil være en fortærende ild for de ugudelige. Synderen vil gå til grunne fordi han forkastet kjærligheten og foraktet nåden. AoO5 150.6

Ved mange illustrasjoner og gjen-tatte advarsler viste Jesus hva resultatet ville bli av at jødene forkastet Guds Sønn. Ved dette talte han til alle mennesker gjennom alle tider som nekter å ta imot ham som sin frelser. Hver eneste advarsel er til dem. Templet som ble vanhelliget, den ulydige sønnen, de troløse vindyrkerne og de uverdige bygningsmennene har alle sin motpart i enhver synders erfaring. Hvis han ikke vender om, vil den dommen som de bærer bud om, også ramme ham. AoO5 151.1