Alfa og Omega 5

De prøvde å fange ham i ord

Neste morgen overveide Det høye råd igjen hvilken fremgangsmåte de skulle følge overfor Jesus. Tre år tid-ligere haddede forlangt å få et tegn på at han var Messias. Siden den gang hadde han gjort mektige gjerninger overalt i landet. Han hadde helbredet de syke, mettet tusener av mennesker på en mirakuløs måte, gått på vannet og stillet den opprørte sjøen med sitt ord. Gang på gang hadde han lest menneskenes tanker som en åpen bok. Han hadde drevet ut onde ånder og oppreist døde. Rådsherrene hadde fått bevis for at han var Messias. De besluttet nå at de ikke ville kreve noe tegn på hans myndighet, men ville lokke ut av ham en eller annen inn-rømmelse eller uttalelse som de kunne dømme ham for. AoO5 144.2

De gikk nå til templet hvor han holdt på å undervise, og begynte å spørre ham: «Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?” De ventet at han skulle hevde at hans myndighet var fra Gud. En slik påstand ville de avvise. Men Jesus møtte dem med et spørsmål som tilsynelatende gjaldt noe annet, og han gjorde sitt svar avhengig av at de svarte på det han spurte dem om. «Johannesdåpen, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» AoO5 144.3

Prestene skjønte at de var i en knipe som ingen spissfindigheter kunne få dem ut av. Hvis de sa at Johannesdåpen var fra himmelen, ville deres inkonsekvens være åpenbar, og Jesus ville si: «Hvorfor trodde dere ham da ikke?” Johannes hadde vitnet om Jesus: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd!» ⁴ Hvis prestene trodde Johannes’ vitnesbyrd, hvordan kunne de da nekte at Jesus var Messias? Hvis de gav uttrykk for det de virkelig trodde, ut Johannes’ virksomhet var menneskeverk, ville de pådra seg en storm av harme, for folk trodde at Johannes var profet. AoO5 144.4

Med spent oppmerksomhet ventet folkemengden på avgjørelsen. De visste at prestene hadde sagt at de godtok Johannes’ virksomhet, og de ventet at de uten tvil ville innrømme at Gud hadde sendt ham. Men etter å ha kon-ferert i hemmelighet, bestemte de seg for at de ikke ville blottstille seg selv. Mens de på hyklersk måte påberopte seg at de ikke kjente til dette, svarte de: «Vi vet ikke.” Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.” AoO5 145.1

Skriftlærde, prester og rådsherrer ble alle sammen tause. Forvirret og skuffet ble de stående med senket blikk og torde trenge inn på Jesus med flere spørsmål. Ved sin feighet og rådvillhet hadde de i stor grad forspilt sin respekt hos folket. De mange som var til stede, moret seg over å se hvordan disse stolte, selvrettferdige mennene ble beseiret. AoO5 145.2

Alt det Jesus sa og gjorde, var be-tydningsfullt, og etter hans korsfestelse og himmelfart ville innflytelsen av dette merkes i stadig stigende grad. Mange av dem som med spenning hadde ventet på utfallet av Jesu spørsmål, og som til sist skulle bli hans disipler, følte sin første dragning til ham ved det han uttalte denne begivenhetsrike dagen. Det som foregikk i tempelforgården, skulle aldri viskes ut av deres sinn. AoO5 145.3

Kontrasten mellom Jesus og øvers-teprestene mens de snakket sammen, var påfallende. Den stolte og høytstå-ende geistlige embetsmannen i templet var kledd i en praktfull og kostbar drakt. På hodet hadde han en funklende tiara. Hans holdning var majestetisk. Håret og det lange, bølgende skjegget var sølvhvitt av alder. Hans opptreden skapte ærefrykt hos dem som så ham. Foran denne ærverdige personen stod himmelens konge, uten pryd eller ytre prakt. Klærne hadde merker etter reisen, og ansiktet var blekt og bar preg av langvarig sorg. Likevel uttrykte det en verdighet og godhet som stod i merkverdig motsetning til øversteprestens hovmod og selvtilfredshet og den atmosfære av harme som omgav ham. Mange av dem som var vitne til Jesu ord og gjerninger i templet, bevarte minnet om ham som en Guds profet. Men etter hvert som folkestemningen snudde seg til fordel for Jesus, tiltok prestenes hat mot ham. På en klok måte hadde Jesus unngått de snarer som ble lagt for ham. Det var et ytterligere bevis på hans guddommelighet, men det gav bare deres harme ny næring. AoO5 145.4