Alfa og Omega 5

Jesu fullmakt

Han som selv hadde gitt disse pro-fetiene, gjentok nå advarselen for siste gang. Som en oppfyllelse av profetien hadde folk utropt Jesus til Israels konge. Han hadde godtatt deres hyl-lest og tatt imot kongeverdigheten. I denne egenskap måtte han handle. Han visste at hans anstrengelser for å reformere et fordervet presteskap vil-le være forgjeves. Ikke desto mindre måtte han utføre sin gjerning. Vitnes-byrdet om hans guddommelige misjon måtte lyde for et vantro folk. AoO5 141.2

Igjen så Jesu gjennomtrengende blikk ut over tempelforgården som var blitt vanhelliget. Alles øyne var vendt mot ham. Prester og rådsherrer, fariseere og hedninger så med forbauselse og ærefrykt på ham som stod foran dem i himmelsk majestet. Det guddommelige strålte frem gjen-nom det menneskelige og gav ham en verdighet og herlighet som han aldri før hadde vist. De som stod nærmest, trakk seg så langt tilbake som det var mulig på grunn av folkemengden. Med unntak av noen få av hans disip-ler stod Frelseren alene. Det var helt stille. AoO5 141.3

Den dype stillheten var nesten ikke til å holde ut. Jesus talte med en kraft som fikk forsamlingen til å svaie som i en mektig storm: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» Røsten lød som en basun gjennom templet. Det harmfulle uttrykket i an-siktet hans var som en fortærende ild. Med myndighet befalte han: «Bort med dette!» ² AoO5 141.4

Tre år tidligere hadde templets le-dere skammet seg over sin flukt på grunn av Jesu befaling. Siden hadde de undret seg over sin frykt og sin ab-solutte lydighet overfor en enkel og beskjeden mann. De hadde ansett det for umulig at deres uverdige nederlag kunne gjenta seg. Likevel var de nå mer skrekkslagne enn tidligere og hadde større hastverk med å etter-komme Jesu befaling. Ingen våget å tvile på hans myndighet. Prester og handelsmenn flyktet bort fra ham mens de jaget kveget foran seg. AoO5 141.5

På veien fra templet møtte de en flokk som kom med sine syke og spurte etter den store helbrederen. Det som de flyktende menneskene fortalte, fikk noen av dem til å returnere. De var redde for å møte en som var så mektig at han bare med sitt blikk jaget prestene og rådsherrene bort. Men mange banet seg vei gjennom flokken av dem som skyndte seg av sted. De var ivrige etter å nå frem til ham som var deres eneste håp. Da folkemengden flyktet bort fra templet, var det mange som ble igjen. De nye som kom, sluttet seg til dem. Igjen var tempelforgården full av syke og døende, og enda en gang gav Jesus dem hjelp. AoO5 142.1