Alfa og Omega 5

Hat og Intriger

Mange av Kristi tilhørere som bodde i Jerusalem, og som ikke var uvitende om rådsherrenes intriger mot ham, følte seg dratt til ham med en uimotståelig makt. De ble overbevist om at han var Guds Sønn, Men Satan stod ferdig til å så tvil, og veien var beredt ved deres egne feilaktige forestil-linger om Messias og hans komme. Det var en alminnelig oppfatning at Kristus skulle bli født i Betlehem, men at han etter en tid ville forsvinne. Når han så kom til syne annen gang, ville ingen vite hvor han kom fra. Mange mente at Messias ikke ville ha noe naturlig slektskapsforhold til menneskeheten. Og fordi Jesus fra Nasaret ikke svarte til den populære oppfatning om den herlighet Messias skulle ha, var det mange som tenkte: «Vi vet jo hvor denne mannen kommer fra. Når Messias kommer, skal ingen vite hvor han er fra.» AoO5 19.6

Mens de på denne måten vaklet mellom tvil og tro, tok Jesus opp den tanken de var kommet med, og svarte: «Dere kjenner meg og vet hvor jeg kommer fra. Men jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er troverdig. Ham kjenner dere ikke.” De gjorde krav på å ha et visst kjennskap til hvordan Kristi opprin-nelse skulle være, men de var fullsten-dig uvitende om den. Hvis de hadde levd i samsvar med Guds vilje, ville de ha kjent hans Sønn når han åpenbarte seg for dem. AoO5 20.1

Tilhørerne kunne ikke unngå å for-stå Jesu ord. De var en tydelig gjen-tagelse av det han hadde hevdet i nær-vær av Det høye råd mange måneder tidligere, da han erklærte at han var Guds Sønn. Slik som rådsherrene den gangen prøvde å rydde ham av veien, prøvde de nå A gripe ham. Men de ble hindret av en usynlig makt som satte en grense for deres raseri ved å si til dein: Så langt kan dere komme, men ikke lenger! AoO5 20.2

Blant folket var det mange som trodde på ham, og de sa: «Når Messias kommer, skal han da gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?» Fari-seerne som med uro holdt øye med be-givenhetenes gang, oppfanget de ut-trykk av sympati som hørtes i folke-mengden. De skyndte seg av sted til øversteprestene og la planer om å gri-pe ham. Men de bestemte seg for å ta ham når han var alene, for de våget ikke å gripe ham i folkets påsyn. Igjen gjorde Jesus det klart at han kunne lese deres hensikter. «Ennå en liten stund er jeg hos dere,” sa han, «så går jeg til ham som har sendt meg. Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke kom-me.” Snart ville han finne et tilflukts-sted utenfor rekkevidden av deres forakt og hat. Han ville dra til Faderen for igjen å bli den som englene tilbad. Og dit kunne hans mordere aldri komme. AoO5 20.3

Hånlig sa rabbinerne: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere?» Lite drømte de spissfindige rabbinerne om at de med disse spottende ord gav en skildring av Kristi misjon. 1 leie dagen hadde hau rakt ut sine hender til et ulydig og gjenstridig folk. Men han ville bli funnet av dem som ikke søkte ham, og åpenbare seg for dem som ikke spurte etter ham. ¹ AoO5 20.4

Mange som var overbevist om at Jesus var Guds Sønn, Me ført vill av prestenes og rabbinernes falske tan-kegang. Disse lærerne hadde på en virkningsfull måte gjengitt profetiene om Messias, slik han ville regjere som konge «på Sion-fjcllct og i Jerusalem” og vise «sin herlighet for sine eldste”. «Han skal herske fra hav til hav, fra Storelven og til jordens ender.» ² AoO5 20.5

På en foraktelig måte sammenlignet de den herlighet som skildres her, med Jesu ydmyke holdning. Ordene i profetenes budskaper ble fordreid på en slik måte at de syntes å støtte villfarelsen. Hvis folk i oppriktighet selv hadde gransket Ordet, ville de ikke ha blitt ledet vill. Jesaja kap. 61 vitner om at Kristus skulle gjøre nettopp den gjerning som han utførte. Kap. 53 viser til hans forkastelse og lidelse i verden. Og kap. 59 beskriver prestenes og rabbinernes holdning. AoO5 21.1

Gud tvinger ikke mennesker til å gi slipp på sin vantro. Foran seg har de lys og mørke, sannhet og villfarelse. De må selv avgjøre hva de vil ta imot. Menneskesinnet er utrustet med evne til å skjelne mellom rett og galt. Gud vil at menneskene ikke skal foreta impulsavgjørelser, men bestemme seg på grunnlag av bevisenes vekt, idet de omhyggelig sammenligner skriftsted med skriftsted. Hadde jødene lagt sin fordom til side og sammenlignet de skrevne profetier med de faktiske forhold som karakteriserte Jesu liv, ville de ha oppfattet harmonien mellom profetiene og den oppfyllelse de fikk i den beskjedne galileercns liv og tjeneste. AoO5 21.2

Mange i dag blir bedratt på samme måte som jødene ble. Lærere i religion leser I3ibelen i lyset av sin egen forståelse og sine tradisjoner. Folk gransker ikke selv Skriften så de kan bedømme hva som er sannhet. Dc gir avkall på sin dømmekraft og overlater sin sjel til sine lcdcrc. Forkynnelse og undervisning i det som hører Guds ord til, er dc midler han har bestemt for å spre lyset. Men vi må prøve all lære med Skriften. Hver den som under bønn vil granske Bibelen, med ønsket om å kjenne sannheten for å være lydig mot den, vil få guddommelig lys, og vil forstå Skriften. «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.» AoO5 21.3