Alfa og Omega 5

«Hva skal jeg gjøre?»

Mens Jesus holdt på å undervise folket, «stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?»” I åndeløs spenning ventet den store forsamlingen på svaret. Prestene og rabbinerne hadde tenkt å legge en felle for Jesus ved å la den lovkyndige stille dette spørsmålet. Men Jesus innlot seg ikke i noen ordstrid. Han bad den lovkyndige selv om svar. «Hva står det skrevet i loven?» spurte han. «Hva leser du der?» Jødene anklaget fremdeles Je-sus for å ha liten aktelse for loven som var gitt på Sinai, men han gjorde spørsmålet om frelse avhengig av å holde Guds bud. AoO5 55.2

Den lovkyndige sa: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.” Jesus sa: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» AoO5 55.3

Den lovkyndige var ikke tilfreds med fariseernes standpunkt og deres gjerninger. Han hadde gransket Skriften fordi han ønsket å finne ut hva den virkelig inneholdt. Han var levende interessert i denne saken, og hadde i oppriktighet spurt: «Hva skal jeg gjøre?» I det svaret han gav om lovens krav, gikk han utenom hele mengden av seremonielle forskrifter og ritualer som han mente ikke hadde noen verdi i denne sammenheng. 1 stedet fremholdt han de to store prinsipper som hele loven og profetene hviler på. Når Jesus bifalt dette svaret, kom han i en fordelaktig stilling overfor rabbinerne. De kunne ikke fordømme ham fordi han godkjente det som en av lovens fortolkere hadde fremholdt. AoO5 55.4

«Gjor det, så skal du leve,” sa Je-sus. Han fremholdt loven som en guddommelig enhet, og påviste at det ikke går an å holde ett bud og bryte et annet, fordi det samme prinsipp går igjennom dem alle. Menneskers skjebne vil bli avgjort på bakgrunn av deres lydighet mot hele loven. Kjærlighet til Gud over alle ting og en upartisk kjærlighet til mennesker er den grunnregel som må gjelde i livet. AoO5 56.1

Den lovkyndige oppdaget at han selv var en lovbryter. Han følte seg dømt under Kristi ransakende blikk. Han hadde ikke handlet etter lovens rettferdighet som han mente at han forstod. Han hadde ikke vist kjærlig-het til sine medmennesker. Det krev-des omvendelse og anger, men i stedet for å angre forsøkte han å rettferdiggjøre seg selv. Heller enn å erkjenne sannheten prøvde han å vise hvor vanskelig det er å oppfylle budet. På den måten håpet han å slippe utenom dommen og rettferdiggjøre seg selv i folkets øyne. Frelserens ord hadde vist at hans spørsmål var unødvendig, fordi han selv hadde vært i stand til å svare på det. Likevel kom han med enda et spørsmål: «Hvem er så min neste?» AoO5 56.2

Dette var årsak til endeløse disku-sjoner blant jødene. De hadde ingen tvil når det gjaldt hedninger og samaritanere som var fremmede og fien-der. Men hvor skulle skillelinjen trekkes blant folk fra deres egen nasjon og blant forskjellige grupper i samfunnet? Hvem skulle prestene, rabbinerne og de eldste betrakte som sin neste? Hele sitt liv var de opptatt med en lang rekke seremonier for å bevare sin renhet. De mente at nærkontakt med den uvitende og likegyldige hopen ville påføre dem en urenhet som det ville kreve stort besvær å fjerne. Måtte de betrakte de «urene» som sin neste? AoO5 56.3

Igjen nektet Jesus å bli involvert i strid. Han fordømte ikke fanatismen hos dem som var på vakt for å få ham dømt. Men ved en enkel forklaring il-lustrerte han på en gripende måte hvordan den himmelfødte kjærlighet flyter ut til andre, og den lovkyndige måtte erkjenne sannheten av dette. AoO5 56.4

Man sprer mørket ved å slippe lyset inn. Den beste måten å møte villfarelser på, er å fremholde sannheten. Når Guds kjærlighet åpenbares, blir det klart hvor fordervet og syndig det selvsentrerte hjerte er. AoO5 56.5