Alfa og Omega 5

På Oljeberget

For sin himmelfart valgte Jesus det stedet der han ofte hadde vært mens han oppholdt seg blant menneskene. Det var ikke Sions berg hvor Davids by lå, og heller ikke Moria-fjellet hvor templet var bygd. Der var Kristus blitt hånet og forkastet. Der var barmhjertighetens tidevann, som kom igjen i bølger av stadig sterkere kjærlighet, blitt slått tilbake av hjerter så harde som stein. Jesus hadde gått derfra, trett og med tungt hjerte, for å finne hvile på Oljeberget. Da den hellige sjekina (helligdommens herlighetssky) forlot det første templet, hadde den stått over fjellet østenfor som om den nødig ville forlate den utvalgte byen. AoO5 376.2

Slik stod Kristus på Oljeberget og så lengselsfullt ut over Jerusalem. Lundene og f jellkløftene var blitt hel-liget ved hans bønner og tårer. Skren-tene hadde gjenlydt av folkeskarens triumfrop da de utropte ham til konge. Et stykke lenger nede i skråningen hadde han funnet et hjem hos Lasarus i Betania. Ved foten av fjellet, i Getsemane hage, hadde han vært alene i bønn og sjelekval. Fra dette fjellet skulle han stige opp til himmelen. På toppen av Oljeberget vil han igjen sette sine fotter når han kommer tilbake. Ikke som en smertenes mann, men som en seierrik konge vil han stå på Oljeberget mens hebreeres hallelujah- rop blander seg med ikke-jødiske hosianna-rop, og de gjenløstes stemmer som lyden av en veldig hærskare bruser ut i et mektig jubelkor: Kron ham, Allhærs Gud! AoO5 376.3

Sammen med de elleve disiplene drog Jesus oppover fjellsiden. Da de gikk ut gjennom porten i Jerusalem, var det mange som med undrende blikk fulgte den lille gruppen som ble ledet av en person som rådsherrene noen få uker tidligere hadde dømt til døden og korsfestet. Disiplene visste ikke at dette skulle bli siste gangen de var sammen med Mesteren. Jesus benyttet tiden til å samtale med dem, idet han gjentok det han tidligere hadde undervist dem om. AoO5 377.1

Da de nærmet seg Getsemane, stanset han så de skulle bli minnet om det han hadde undervist dem om den natten da han led i dødsangst. Igjen så han på det vintreet som han den gangen hadde brukt som et bilde på menighetens forening med ham selv og hans Far. På ny gjentok han de sannheter som han da hadde åpenbart for dem. Overalt omkring ham fantes det ting som minnet om hans ugjengjeldte kjærlighet. Endog disiplene som han hadde så inderlig kjær, hadde bebreidet ham og sviktet ham i fornedrelsens stund. AoO5 377.2

Kristus hadde oppholdt seg i verden i trettitre år. Han hadde holdt ut forakt, hån og spott. Han var blitt forkastet og korsfestet. Idet han nå er i ferd med å stige opp til herlighetens trone, og han tenker på utakknemligheten fra de menneskene han kom for å frelse, vil han ikke da trekke sin sympati og kjærlighet tilbake fra dem? Vil ikke hans hengivenhet nå rette seg mot de sfærer hvor han blir verdsatt, der syndfrie engler venter på å utføre det han ber dem om? Nei! Han gir dette løfte til disse kjære som han etterlater på jorden: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» ² AoO5 377.3