Alfa og Omega 5
Jesus viser seg for Maria Magdalena
Maria hadde fulgt med Johannes og Peter til graven. Da de drog tilbake til Jerusalem, ble hun igjen. Idet hun så inn i den tomme graven, ble hun fylt med sorg. Mens hun så inn, ble hun var to engler, den ene ved hodet og den andre ved føttene der Jesus hadde ligget. «Hvorfor gråter du, kvinne?” spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» AoO5 340.4
Så snudde hun seg og gikk, tilmed bort fra englene. Det som opptok henne, var å finne noen som kunne fortelle henne hvor det var blitt av Jesu legeme. Nå horte hun en annen stemme: «Hvorfor gråter du, kvinne?... Hvem leter du etter?» Med tårefylte øyne så Maria skikkelsen av en mann. Hun trodde det var gartneren og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.” AoO5 340.5
Hvis rikmannens grav ble ansett for å være en for ærefull gravplass for Jesus, ville hun selv skaffe et annet sted for ham. Det fantes en grav som ved Jesu egne ord var blitt ledig, den graven hvor Lasarus hadde ligget. Kunne hun ikke legge sin Herre der? Hun følte at å ha omsorg for hans døde legeme ville være en stor trøst i sorgen. AoO5 340.6
Men så snakker Jesus til henne med sin egen velkjente stemme: «Maria!” Nå visste hun at det ikke var en fremmed som snakket til henne. Da hun snudde seg, så hun like foran seg den levende Kristus. I sin glede glemte hun at han hadde vært korsfestet. Hun løp mot ham som om hun ville omfavne føttene hans, og utbrøt: «Rabbuni!” Men Jesus løftet hånden og sa: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Og Maria gikk av sted til disiplene med det glade budskapet. AoO5 341.1
Jesus avslo å ta imot hyllest fra sitt folk før han hadde fått forsikringen om at Faderen hadde godtatt hans offer. Han for opp til himmelen og fikk av Gud selv forsikringen om at hans forsoning for menneskenes synder var tilstrekkelig, og at alle ved hans blod kunne oppnå evig liv. Faderen stadfestet den pakten som var gjort med Kristus, at han ville ta imot angerfulle og lojale mennesker og elske dem like høyt som han elsket sin Sønn. Kristus skulle fullbyrde sin gjerning og oppfylle sitt løfte om å gjøre mennesker kosteligere enn rent gull, mer dyrebare «enn gull fra Ofir”. 2 All makt i himmel og på jord ble gitt til livets fyrste, og han vendte tilbake til sine etterfølgere i en syndig verden, så han kunne gi dem del i sin makt og herlighet. AoO5 341.2
Mens Frelseren stilte seg frem for Gud og tok imot gaver til sin menighet, kretset disiplenes tanker seg om den tomme graven, og de sørget og gråt. Den dagen som var en jubelens dag for hele himmelen, var for disiplene en dag med uvisshet, forvirring og rådvillhet. Den vantro de viste overfor det kvinnene fortalte, vitnet om hvor langt ned deres tro var sunket. Nyheten om Kristi oppstandelse var så helt annerledes enn det de hadde sett frem til, at de ikke kunne tro det. Det var for godt til å være sant, mente de. De hadde hørt så mye om saddukeernes lærd%teorier at de bare hadde uklare begreper om oppstan-delsen. De visste knapt hva oppstan-delse fra de døde egentlig betydde. De var ute av stand til å fatte en sannhet med et slikt innhold. AoO5 341.3