Alfa og Omega 5

Jesus blir gravlagt

Da Kristus døde, mistet disiplene alt håp. De så de lukkede øynene og det senkede hodet, det sammenfiltrede og blodige håret, de gjennomstukne hendene og fottene, og deres fortvilelse var ubeskrivelig. Helt til det siste hadde de trodd at han ikke ville dø. De kunne knapt tro at det vir-kelig var gått slik. Overveldet som de var av sorg, kunne de ikke huske at han på forhånd hadde fortalt dem nettopp det som nå var skjedd. Ikke noe av det han hadde sagt, gav dem trøst nå. De så bare korset og det blo-dige offeret. For dem var fremtiden bare et fortvilelsens mørke. Deres tro på Jesus var tilintetgjort. Men aldri hadde de elsket sin Herre slik som nå. Aldri før hadde de i den grad følt hva han betydde for dem, og hvor mye de behøvde at han var hos dem. AoO5 324.6

Selv i døden var Jesu legeme meget dyrebart for disiplene. De lengtet etter å gi ham en ærefull begravelse, men de visste ikke hvordan de skulle kunne få det til. Den forbrytelsen Jesus var blitt dømt for, var forræderi mot den romerske stat, og de som ble henrettet for en slik forbrytelse, ble henvist til en gravplass som var avsatt spesielt for slike brottsmenn. Johannes var blitt igjen ved korset sammen med kvinnene fra Galilea. De kunne ikke overlate Jesu legeme til de ufølsomme soldatene og til å bli lagt i en vanærende grav. Likevel kunne de ikke awerge det. De kunne ikke oppnå noen gunst hos de jødiske myndigheter, og de hadde ikke noen innflytelse hos Pilatus. AoO5 325.1

I denne kritiske situasjonen fikk di-siplene hjelp av Josef fra Arimatea og Nikodemus. Begge var medlemmer av Det høye råd og kjente Pilatus. De var velstående og innflytelsesrike, og de bestemte seg for at Jesus skulle få en ærefull begravelse. AoO5 325.2

Josef gikk frimodig til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Nå hørte Pilatus for første gang at Jesus virke lig var død. Han hadde hørt motstri-dende rykter om det som hadde hendt i forbindelse med korsfestelsen, men med vilje hadde man unnlatt å infor-mere ham om at Jesus var død. Pilatus var blitt advart av prestene og rådsherrene mot bedrag fra Kristi di-sipler når det gjaldt hans legeme. Da Josef kom med sitt ønske, sendte han derfor bud etter den offiseren som hadde ansvaret ved korset, og fikk sikker beskjed om at Jesus virkelig var død. Av ham fikk han også høre om det som hadde funnet sted på Gol-gata, noe som bekreftet det Josef hadde fortalt. AoO5 325.3

Josef fikk sitt ønske oppfylt. Mens Johannes fremdeles var bekymret for hvordan Jesus skulle bli gravlagt, kom Josef tilbake med Pilatus’ ordre om hans legeme. Og Nikodemus hadde med seg en kostbar blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund, til å salve ham med. De mest hedrede i hele Jerusalem kunne ikke blitt vist en større aktelse i døden. Disiplene ble forbauset over å se at disse rike rådsherrene var likeså interessert i deres Herres begravelse som de selv var. AoO5 325.4

Hverken Josef eller Nikodemus hadde åpenlyst tatt imot Frelseren mens han levde. De visste at et slikt skritt ville utelukke dem fra Det høye råd, og de håpet ved sin innflytelse kunne beskytte ham under råds for-handlingene. lin stund så det ut til at dette skulle lykkes, men da de slu prestene skjønte at de var gunstig innstilt overfor Kristus, forpurret de deres planer. Mens de var fraværende, ble Jesus dømt og overgitt til å bli kors-festet. Nå da han var død, la de ikke lenger skjul på sin tilknytning til ham. AoO5 325.5

Mens disiplene var redde for åpen-lyst å tre frem som Jesu etterfølgere, kom Josef og Nikodemus frimodig til hjelp. Den hjelpen disse rike og ansette menn kunne gi, var i høyeste grad påkrevd. De kunne gjøre det som var umulig for disiplene å gjøre for sin døde mester, og deres rikdom og inn-flytelse beskyttet dem i stor utstrekning mot prestene og rådsherrene. AoO5 326.1

Varsomt og ærbødig tok de Jesu le-geme ned fra korset. Når de betraktet det forslåtte legemet, lot de medliden-hetens tårer få fritt løp. Josef eide en ny grav som var hogd inn i fjellet. Den hadde han reservert for seg selv, men den lå nær Golgata, og nå gjorde han den i stand for Jesus. Etter at de hadde salvet Jesu legeme og svøpt det varsomt inn i et linlaken, ble han båret til graven. Der rettet de tre disiplene ut de mishandlede lemmene og foldet hendene hans på brystet. AoO5 326.2

Kvinnene fra Galilea kom for å se etter at alt var gjort som gjøres kunne for deres kjære Herres døde legeme. De så også at den tunge steinen ble rullet foran åpningen til graven, og Frelseren var lagt til hvile. Kvinnene var de siste ved korset og de siste ved Jesu grav. Da tusmørket falt på, stanset Maria Magdalena og den andre Maria ennå litt ved sin Herres hvilested, og gråt i sorg over den skjebne som hadde rammet ham som de elsket. «Deretter vendte de tilbake, ...På sabbaten holdt de seg i ro som loven krevde.» ⁷ AoO5 326.3