Alfa og Omega 5

Hva Jesus virkelig led

Nå var herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsesum for mennes-keslekten. Idet Kristus gav sitt liv, ble han ikke holdt oppe av seiersglede. Alt var det dypeste mørke. Det var ikke frykten for døden som tynget ham. Det var ikke korsets smerte og vanære som var årsak til hans ubeskrivelige sjeleangst. Kristus var den fremste blant dem som lider. Men hans lidelse skyldtes en følsomhet for syndens ondskap. Han visste at når menneskene vendte seg til det onde, ble de blinde for dets avskyelighet. Kristus så hvor fast synden hadde fått tak i menneskehjertet, og hvor få som ville rive seg los fra dens makt. Han visste at uten Guds hjelp måtte menneskeheten omkomme. Han så store skarer av mennesker som gikk fortapt, mens rikelig hjelp var innenfor rekkevidde. AoO5 306.2

All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og borgsmann. Han ble regnet som overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens for-dømmelse. Skylden som hvilte på en-hver av Adams etterkommere, lå som en byrde på ham. Guds vrede over synd og den fryktelige tilkjennegivelsen av hans mishag på grunn av synd og ondskap, fylte hans Sønns sjel med forferdelse. AoO5 306.3

Hele sitt liv hadde Kristus overfor en fallen verden kunngjort det gode budskap om Faderens barmhjertighet og tilgivende kjærlighet. Han hadde forkynt frelse for selv den største av alle syndere. Men nå, når han bærer den fryktelige byrden av skyld, kan han ikke se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Frelseren i denne tyngste sjeleangstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan fatte. Så stor var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten. AoO5 306.4

Satan pinte Jesus med sine intense fristelser. Frelseren kunne ikke se gjennom gravens porter. Han hadde ikke noe håp om at han skulle komme frem fra graven som seierherre, eller at Faderen hadde godkjent hans offer. Han frydet for at synden var så utålelig for Gud at atskillelsen skulle vare evig. Kristus følte den angst som synderen vil føle når nåden ikke len-ger er tilgjengelig for den skyldige menneskehet. Det som gjorde kalken så bitter og som knuste Guds Sønns hjerte, var følelsen av synd, den syn-den som førte Guds vrede over ham fordi han var menneskenes stedfor-treder. AoO5 308.1

Med undring og forbauselse var englene vitne til Frelserens fortvilte sjeleangst. Himmelens hærskarer dekket sine ansikter for det skrekkeli-ge syn. Den livløse naturen gav ut-trykk for medfølelse med sin forhånte og døende opphavsmann. Solen nektet å se på den fryktelige scenen. Dens stråler opplyste jorden i full klarhet midt på dagen, da det plutselig så ut som om den hadde sloknet. Korset ble innhyllet i tett mørke som en svart sørgedrakt. «Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time.” Det var ingen sol-formørkelse eller noen annen naturlig årsak til dette mørket som var så tett som en midnatt uten måne eller stjer-ner. Det var et mirakuløst vitnesbyrd som Gud gav for å stadfeste og styrke troen hos kommende slekter. AoO5 308.2

I dette tette mørket skjulte Gud sitt nærvær. Han gjør mørket til sin bolig og skjuler sin herlighet for menneskers øyne. Gud og hans hellige engler var ved siden av korset. Faderen var hos sin Sønn, men han åpenbarte seg ikke for ham. Hvis hans herlighet hadde strålt ut fra skyen, ville hver eneste menneskelig tilskuer blitt utslettet. I denne fryktelige stunden måtte Kristus ikke bli trøstet ved Faderens nærvær. «Alene tråkket jeg i vinpressen, av folkene var ingen med meg.» ¹⁰ AoO5 308.3

I det tette mørket tilslørte Gud sin Sønns siste menneskelige sjelekval. Alle som så Kristus under hans lidel-ser, var blitt overbevist om hans guddommelighet. Mennesker som en gang hadde sett dette ansiktet, glemte det aldri. Likesom Kains ansikt uttrykte den skyld som lå på ham som drapsmann, åpenbarte Kristi ansikt uskyld, sinnsro og godhet — Guds eget bilde. Men hans anklagere brydde seg ikke om dette himmelske stempel. Gjennom lange, kvalfulle timer hadde folkemengden stirret på ham og spottet. Nå ble han barmhjertig skjult i Guds kappe. AoO5 308.4

Det var som om det hvilte dødsstillhet over Golgata. En navnløs redsel grep menneskemengden som var samlet omkring korset. Forbannelser og hånsord forstummet midt i halvferdige setninger. Menn, kvinner og barn falt nesegrus til jorden. Fra skyen brøt det nå og da frem kvasse lynglimt som opplyste korset og den kors-festede frelser. Prester og rådsherrer, skriftlærde og bødler så vel som pøbelhopen tenkte alle at nå var gjengjeldelsens time kommet. Etter en stund var det noen som hvisket at nå ville Jesus komme ned fra korset. Noen forsøkte å famle seg tilbake til byen, mens de slo seg for brystet og jamret av frykt. AoO5 308.5

Ved den niende time forsvant mør-ket fra folkemengden, mens det frem-deles omhyllet Frelseren. Det var et symbol på den sjelekval og redsel som lå så tungt på ham. Ikke noe øye kunne se gjennom det mørket som omgav korset, og ingen kunne trenge gjennom det enda dypere mørke som innhyllet Kristi lidende sjel. Det var som om de heftige lynglimt ble slynget mot ham som hang på korset. Så ropte Jesus med høy røst: «Eli, Eli, lemå sabaktåni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Da det fysiske mørke fortsatt omgav Frelseren, var det mange som utbrøt: Himmelens hevn er over ham! Guds vredes lynild blir slynget mot ham fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn! Mange som trodde på ham, hørte hans fortvilte rop, og de mistet alt håp. Hvis Gud hadde forlatt Jesus, hva kunne så hans etterfølgere sette sin lit til? AoO5 309.1

Da mørket hevet seg fra Kristi ned-trykte sinn, ble han på ny plaget av fy-sisk smerte, og han sa: «Jeg tørster.» En av de romerske soldatene følte medlidenhet med Jesus da han så de tørre leppene. Han satte en svamp på en isopstilk, dyppet den i et kar med eddik vin og rakte den opp til Jesus. Men prestene gjorde narr av ham i hans kvaler. Da mørket senket seg over jorden, ble de grepet av frykt. Da deres skrekk stilnet, fryktet de på ny at Jesus skulle unnslippe. De mistolkct hans ord: «Eli, Eli, lemå sabaktåni?» Med besk forakt og hån sa de: «Han roper på Elia.” De unnlot å benytte den siste anledningen til å mildne hans lidelser. «Vent,» sa de, «la oss se om Elia kommer for å redde ham.» AoO5 309.2

Guds plettfrie Sønn hang på korset med huden flenget av piskeslag. Hen-dene som så ofte hadde vært utrakt til velsignelse, var naglet til korstreet. Føttene som så utrettelig hadde vært i virksomhet i kjærlighetens tjeneste, var naglet til trestolpen. Tornene i kronen hadde trengt inn i hodet hans, og de skjelvende leppene var formet til et rop av smerte. Alt dette utholdt han — blodet som dryppet fra hode, hender og føtter, sjeleangsten som martret hele hans vesen, den ubeskri-velige engstelsen som fylte hans sjel da Faderens ansikt ble skjult. AoO5 309.3

Dette taler til hvert eneste menneske og forkynner: Det var for deg Guds Sønn fant seg i å bære denne byrde av skyld. For din skyld tilintetgjorde han dødens herredømme og åpnet Paradisets porter. Han som stilte den opprørte sjøen og vandret gjennom bølgenes brenning og brott, han som fikk djevler til å skjelve og drev sykdom på flukt, han som åpnet blinde øyne og kalte de døde tilbake til livet AoO5 309.4

— han gir seg selv på korset som et of-fer. Og det gjor han fordi han elsker deg! Han som bærer alles synd, må utholde den guddommelige rettfer-dighets vrede og selv bli gjort til synd for din skyld. ¹¹ AoO5 311.1

I taushet ventet tilskuerne på at denne fryktelige scenen skulle ta slutt. Solen brot frem, men korset var fremdeles innhyllet i morke. Prestene og rådsherrene så innover mot Jeru-salem, og de oppdaget at den tette skyen hadde lagt seg over byen og markene omkring. Rettferds sol, han som er verdens lys, var i ferd med å trekke sine lysstråler tilbake fra Jeru-salem som hadde opplevd så stor en gunst. De skarpe lynstråler fra Guds vrede var nå rettet mot den skjebneramte byen. AoO5 311.2