Alfa og Omega 5

«Kongen” eller keiseren

Igjen foreslo Pilatus å frigi Jesus. Men jødene ropte: «Gir du denne mannen fri, er du ikke keiserens venn!” Slik lot disse hyklerne som om det var om å gjøre for dem å verne om keiserens autoritet. Av alle motstandere av det romerske styre var jødene de bitreste. Når de var trygge for å kunne gjøre det, var de i høyeste grad tyranniske når det gjaldt å tvinge igjennom sine egne nasjonale og reli AoO5 290.3

giøse krav. Men når de onsket å t’;\ gjennomført en eller annen grusom hensikt, lovpriste de keiserens makt. For å kunne oppnå å få ryddet Jesus av veien, erklærte de troskap mot det fremmede herredømmet som de hatet. AoO5 291.1

«Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.” Dette var å røre ved et ømt punkt hos Pilatus. Den romerske regjering hadde ham under oppsikt, og han visste at en slik rapport ville ødelegge ham helt. Han var klar over at dersom jødene ikke fikk sin vilje, ville deres raseri vende seg mot ham. De ville ikke la noe være ugjort for å få hevn. Foran seg hadde han et eksempel på den hardhet de viste når det gjaldt å ta livet av en som de hatet uten grunn. AoO5 291.2

Pilatus satte seg på dommersetet. På ny stilte han Jesus frem for folket og sa: «Se, her står deres konge!» Igjen hørtes det sanseløse ropet: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» Med en stemme som hørtes både fjern og nær, spurte Pilatus: «Skal jeg korsfeste deres konge?» Fra vanhellige, gudsbespottende lepper lød det: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.” AoO5 292.1

Ved slik å velge en hedensk hersker forlot den jødiske nasjon teokratiet. De hadde forkastet Gud som sin konge. Fra nå av hadde de ingen befrier. De hadde ingen annen konge enn keiseren. Så langt hadde prestene og lærerne ført folket. De var ansvarlige for dette og de fryktelige følgene av det. Nasjonens synd og undergang skyldtes de religiøse lederne. AoO5 292.2

Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Med frykt og selvfordømmelse så Pilatus på Frelseren. I det store hav av ansikter var Jesu ansikt det eneste fredfulle. Et mildt lys syntes å skinne omkring hodet hans. Pilatus sa til seg selv: Han er en Gud. Vendt mot for-samlingen erklærte han: Jeg er ren for hans blod. Ta dere ham og korsfest ham. Men merk dere, prester og råds-herrer: Jeg erklærer ham for å være en rettferdig mann. Må han som han hevder er hans Far, dømme dere og ikke meg for det som skjer i dag! Så sa han til Jesus: Tilgi meg for denne handling. Jeg kan ikke redde deg! Da han igjen hadde sørget for å piske Jesus, overlot han ham til å bli korsfestet. AoO5 292.3

Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og samtidig beholde sin stilling og sin ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som på lignende måte oppgir sine prinsipper for å unngå tap eller lidelse! Samvittigheten og plikten peker i én retning, mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i den feilaktige retningen, og den som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt morke av skyld, dratt inn i et tykt mørke av skyld. AoO5 292.4

Pilatus gav etter for folkemengdens krav. Fremfor å risikere å miste sin stilling, overgav han Jesus til å bli korsfestet. Men på tross av sine for-siktighetsregler ble han senere rammet nettopp av det han fryktet. Hans verdighet ble tatt fra ham, og han ble avsatt fra sitt høye embete. Pint av samvittighetsnag og såret stolthet tok han sitt eget liv ikke lenge etter korsfestelsen. Slik vil alle som går på ak-kord med synden, bare oppnå sorg og ruin. «Om mannen mener at veien cr rett, kan den likevel ende i døden.» ⁴ AoO5 292.5